– Alltid en glede!

Liv Borgen har hatt Botanisk hage som arbeidsplass i snart 42 år. Hun har gått gradene fra vitenskapelig assistent til amanuensis, førsteamanuensis og professor, og har vært bestyrer og seksjonsleder. Men først og fremst har hun vært en drivende dyktig botaniker og studentveileder – og en inspirasjonskilde for alle hun omgås med.

– Hvorfor har du valgt å vie hele din yrkeskarriere til Botanisk hage?

– Det er jo et fascinerende sted for en botaniker. Jeg besøker alltid botaniske hager når jeg reiser. Mange er større og flottere, men det er alltid en glede å komme tilbake til Tøyen. Jeg setter mer og mer pris på anlegget vi har bygget opp her. Det er vakkert og velstelt!

– Godt teamarbeid

Ved årsskiftet gikk hun av som seksjonssjef. For tiden er hun opptatt med forskning og skriving. I september blir hun pensjonist.

– Hva ser du tilbake på med størst glede?

– Jeg har alltid syntes at feltarbeid er fascinerende. Det er også en stor glede å veilede studenter. Og ikke minst har jeg hatt et veldig givende samarbeid med gartnerne og lært mye av dem. En av dem, Lasse Køgel, begynte i Fjellhagen samtidig med meg i 1968.

– I det hele tatt har vi lyktes med et godt teamarbeid, og jeg synes at vi har fått til mye her. Det er veldig tilfredsstillende å se resultater av arbeidet vi har nedlagt. I så måte har jeg vært heldig som har fått være med på å bygge opp både Fjellhagen, den nye Urtehagen og Oldemors hage.

Valgte botanikken tilfeldig

Liv Borgen vokste opp på en gård i nærkontakt med jorda og alt som vokser. Da hun skulle videre fra realskolen i Holmestrand til Eidsvoll landsgymnas, var det engelsklinjen hun først tenkte seg. Det syntes ikke foreldrene var noen god ide, så det ble naturfaglinjen.

– Jeg ble fort interessert i naturfagene, så jeg var ikke i tvil om at jeg ville studere biologi. At jeg senere valgte botanikken var mer tilfeldig.

Første gang Liv besøkte Botanisk hage var som hovedfagsstudent i botanikk. Hun hadde bestyrer Rolf Y. Berg som en av sine veiledere og professor Rolf Nordhagen som en av foreleserne.

I hovedfagsstudiet fordypet hun seg i korgplanteslekten Argyranthemum, hjemmehørende på Kanariøyene og Madeira, og i generelle kromosomstudier i den interessante floraen på Kanariøyene.

Fascinert av Kanariøyene

– Jeg studerte embryosekkutvilingen i Argyranthemum, veiledet av professor Rolf Berg, og gjorde kromosomstudier i Kanariøyenes flora, inspirert av Per Sunding og med dosent Gunvor Knaben som veileder.

– Dette førte meg til feltarbeid på Kanariøyene i mange omganger, første gang til Tenerife og Gran Canaria i 1967. Det var dårlig med infrastruktur, men folk var veldig hyggelige. Vi tok gjerne en buss ut når vi skulle ut og botanisere. Så haiket vi tilbake igjen, og det gikk alltid greit, forteller Liv Borgen, som ikke har tall på hvor mange ganger hun har vært tilbake på den midtatlantiske øygruppen.

På samme måte som Christen Smith, Finn Lied og mange andre norske botanikere før henne ble hun dypt fascinert av naturen på øyene:

– Floraen der er så forskjellig fra vår egen. Den er så rik, med så mange planteslekter og arter som ikke finnes hos oss. Siden de ikke har hatt istider, har det vært en sammenhengende utvikling. Derfor kan man studere de lange linjene. For en som er opptatt av artsdannelse og evolusjonsbiologi er det veldig moro, sier Liv, som har La Gomera som sin favorittøy.

Hulter til bulter

Hun skrev sin doktorgradsavhandling om Lobularia, eller silkedodre, en liten slekt i korsblomstfamilien. Den arten vi dyrker, Lobularia maritima, er flerårig i Middelhavsområdet, men ettårig hos oss. Den største variasjonen i slekta finner vi på Kanariøyene og Kapp Verde-øyene.

Liv Borgen har også en stor interesse for arktisk-alpine planter og har vært en rekke ganger på Svalbard, og også i Sibir, der hun blant annet samlet frø av Pulsatilla-arter til glede for Fjellhagen på Tøyen. Fjellhagen har nemlig fulgt Liv Borgen gjennom alle år.

– Etter hvert fikk jeg ansvar for alt som vokste i Fjellhagen. De aller første vekstene kom på plass høsten 1968, der vi nå har Amerikaplatået. Til å begynne med plantet vi vekstene hulter til bulter, uavhengig av geografisk opprinnelse. Men det så snodig ut, så vi begynte å rydde opp og dele inn. Mange arter vokser ulike steder i verden. Da forsøker vi å plassere dem i det geografiske området der vi har fått våre eksemplarer fra.

Barske vintre

– Hvordan finner dere ut hva det er mulig å få til å trives i Fjellhagen?

– Vi sjekker jo i litteraturen. Men i bunn og grunn handler det om å prøve og feile. Vi tester ut nytt materiale hele tiden.

Varme Oslo-somre byr på utfordringer for fjellplanter fra nordlige og kalde strøk, mens vintrene byr på utfordringer for fjellplanter fra varmere strøk. Noen vintre er spesielt barske:

– Vinteren 2000-01 regnet det enormt mye om høsten, og så kom frosten med et smell, slik at vekstene var helt uforberedt da telen kom. Den vinteren mistet vi 25-30 prosent fordi røttene råtnet. Det føltes tungt, og vi har fortsatt ikke fått tilbake alle artene. Men mye nytt har jo kommet til. Og en fjellhage vil alltid være i utvikling.

Planla utstillingsveksthus

Botanisk hages Venner har bevilget penger til innsamlingsreise for å skaffe nytt materiale til Fjellhagen.

– Vi vil gjerne ha materiale rett fra naturen, ikke fra andre hager eller kommersielle tilbydere. Derfor har vi behov for å gjøre ekspedisjoner, og vi har et sterkt ønske om å reise utenfor Europa. Dessuten skal vi jo fylle det nye veksthuset.

Da Liv Borgen begynte i Botanisk hage, var planleggingen av nytt veksthus en sentral oppgave, på samme måte som de siste årene.

– Vi var jo så godt i gang på 1970-tallet. Da det gikk i vasken, var skuffelsen stor. Nå gleder jeg meg til å se det nye, spennende veksthusprosjektet realisert. Det blir en stor og tilvekst ikke bare til Botanisk hage, men hele Naturhistorisk museum, og Oslos og landets befolkning. Husk at vi har ikke et eneste stort utstillingsveksthus her i landet.

– Mangler botanikere

– Blir det eget rom for vekster fra Kanariøyene der?

– Det håper jeg da. Vi har jo lange tradisjoner og mye kompetanse på de midtatlantiske øygruppene, så det vil være naturlig, sier Liv Borgen, og tilføyer:

– Noe som ligger meg på hjertet er mangelen på botanikere hos oss i dag. Vi kan ikke klare oss uten en viss vitenskapelig stab som garanterer for den botaniske kvaliteten. Det er jo det som er selve kjernen i en botanisk hage!

Bitt av hagebasillen

– Hva skal du bruke pensjonisttilværelsen til?

– Jeg kommer til å fortsette å skrive. Jeg gleder meg til å tilbringe mer tid med barn og barnebarn. Og jeg kommer til å bruke mer tid i min egen hage på Godlia. Hageinteressen er forresten noe som har kommet etter hvert. Til å begynne med hadde jeg den teoretiske tilnærmingen til plantenes spennende univers. Med årene ble jeg bitt av hagebasillen, og nå er det rekreasjon å pusle i hagen.

Denne artikkelen er gjengitt fra Palmebladet, medlemsblad for Botanisk hages Venner, med velvillig tillatelse.