50 års venting på vill blomstring

Lasse Køgel er ikke et øyeblikk i tvil. Han vet nøyaktig hva han skal svare når han blir spurt om høydepunktene fra sine 45 vintre og 49 somre i Botanisk hage.

– Det første høydepunktet var den store åpningen av Fjellhagen i 1989, etter at vi hadde jobbet med å opparbeide anlegget i 21 år.

– Det andre var da jeg fikk lov å guide dronning Sonja i Fjellhagen.

– Det tredje høydepunktet var på studieturen til Kreta i april i år, da jeg for første gang fikk oppleve villtulipaner i blomst i naturen. Det var overveldende!

Villtulipaner

Lasse fikk høre av kollegene at han ble blank i øynene. Blomsterengene, middelhavsvåren, løkvekstene – og fremfor alt de vakre villtulipanene – kalte fram sterke følelser. Helt siden guttedagene, da han var elev på Sofienberg skole et steinkast fra Botanisk hage, har villtulipaner vært hans aller største interesse innen blomsterverdenen.

I 14 års alder skrev Lasse til blomsterløkfirmaer i Nederland og bestilte kataloger. Om våren besøkte han Botanisk hage, fotograferte de ulike tulipansortene i blomst, noterte seg deres særegenheter. Utallige er da også foredragene og omvisningene som han har holdt gjennom årenes løp – om tulipaner og andre løkvekster, om fjellhager og Fjellhagen.

– Jeg valgte aldri noe yrke. Det var som om gartneryrket valgte meg. Og jeg har aldri angret!

I Botanisk hage siden 1962

Lasse Køgel ble født en julidag i 1944. Han arbeidet tre sesonger som lærling i Botanisk hage fra 1962, etter at han i to år hadde vært lærling i et handelsgartneri på Økern, slik at han totalt har mer enn 50 år bak seg som gartner.

– Det hele begynte i mine foreldres hage på hyttetomta i Hakadal. Min far var forretningsmann, og det var absolutt ikke staket ut noen kurs som gartner for en bygutt som meg. Men så fikk jeg min første sommerjobb, og dermed var det gjort. "Hva? Skal du bli gartner?" spurte mine venner vantro.

I 1966 var han ferdig utdannet fra Gjennestad gartnerskole i Vestfold, og ble fast ansatt i Botanisk hage. Siden har han vært der, de siste fire årene med redusert stilling, inntil han ble takket av den 30. august i år – med stor tilstelning i Fjellhagen. Der ble han hyllet for sin enorme innsats, med Liv Borgen og Rolf Y. Berg som de fremste blant talerne. De to botanikerne var ansvarlige for planleggingen og oppbyggingen av Fjellhagen, mens Lasse Køgel var ansvarlig gartner.

Ikke bare Fjellhagen

Han blir først og fremst forbundet med opparbeidelsen, pleien og vedlikeholdet av den vakre og innholdsrike Fjellhagen. Men han har også arbeidet med mye annet på de nesten 46 årene som har gått siden han ble fast ansatt. Han har vært en ivrig frøinnsamler, og de fleste vintre har han tilbragt på frøkontoret. Formidling har vært en annen hovedinteresse, og han har i flere omganger forelest og laget kursopplegg for nye guider. Videre har han deltatt på en rekke reiser og ekspedisjoner. Den mest kjente gikk i 1992 til Georgia, sammen med overgartner Steinar Sjøborg, med innsamling av frø fra naturen – noe som ga opphav til det rikholdige Kaukasusfeltet i Fjellhagen.

– Jeg er veldig glad i Botanisk hage og er heldig som har hatt en så interessant jobb.

– Hva har vært de største endringene siden du begynte i hagen?

– Det har vært en kolossal utvikling på mange områder. Da jeg begynte var hagen lite besøkt, det var bare noen slengere innom. Og da vi begynte med Fjellhagen, var det så mye vi ikke kunne eller visste. Det ble prøving og feiling hele veien, og utallige planter har vi mistet. I dag er det blitt enklere dels fordi vi har bygd opp erfaringer og kunnskaper, dels fordi det finnes mye litteratur og informasjon som er lett tilgjengelig.

De første tiårene etter at Botanisk hage ble åpnet i første del av 1800-tallet var det stor interesse for fjellplanter og fjellhager. Men etter hvert ble det et nedprioritert område, slik at mye måtte bygges opp fra grunnen da bestyrer Rolf Y. Berg bestemte seg for å anlegge den nye Fjellhagen i 1968.

Blant de første i Venneforeningen

– Da Venneforeningen startet i 1986, og vi fikk de årlige Vårtreffene, ble det også store forandringer, med mye større interesse blant publikum, sier Lasse, som selv var blant foreningens første medlemmer. Dessuten er han blant annet med i Scottish Rock Garden Club, samt svenske og norske foreninger.

Friluftsliv og fjellvandring har alltid vært viktig for Lasse Køgel. Mang en fjelltur er benyttet til å lære mer om flora og botanikk, noe som har kommet arbeidsplassen til gode. Han har også sin private hage hjemme i Hakadal, som med løs og luftig sandjord gir ypperlige vekstforhold for tulipaner!

– Hvordan skal du tilbringe pensjonisttilværelsen?

– Det er mye å gjøre hjemme i hagen, det blir mer tid på hytta på Ringebufjellet og jeg vil gjerne holde meg i form ved å gå turer i fjellet. Og selvsagt blir det et besøk i Botanisk hage i ny og ne.

– Kommer du til å savne Fjellhagen?

– På noen måter ja. Men etter at Tor S. Mjaaland tok over ansvaret er den i de aller, aller beste hender. Og det skal bli deilig å slippe å vente på bussen på Hadelandsveien i 20 kuldegrader en grytidlig vintermorgen.

Gleder

Utdrag fra Rolf Y. Bergs tale til Lasse Køgel 30/8-2011

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg flyktet fra kontoret til fjellhagen og spurte Lasse Køgel: Har du noe fint å vise meg i dag? Dersom det var tidlig i mars, kunne han svare: ”Trillium nivale er kommet i blomst” og så gikk vi dit. År etter år gledet den oss. En bitte liten treblad, med to lave skudd og en hvit, trompetformet blomst i hver topp. Den var så utrolig tidlig ute, og så sart og liten. Den ble aldri større, men den ga heller aldri opp.

Gullbåndliljen (Lilium auratum) var en annen av gledene. Vi dyrket den frem fra frø innsamlet på Japans hellige fjell, Mt Fuji. Det tok mangfoldige år i oppformerings­avdelingen før den var stor nok til å flyttes over i Fjellhagen, men der ble den større og større og større etter hvert som årene gikk. Vi sto ofte og beundret den i stillhet og med andakt. Jeg har et lysbilde av gullbåndliljen sammen med Tove, min kone. Liljen var da høyere enn henne, med 7-8 stengler, alle fulle av blomster store som barnehoder og delikate som gulldekorert porselen.

Våre to heldigste introduksjoner var Erythronium sibiricum (Sibirhundetann) og Corydalis bracteata, en gulblomstret lerkespore som ennå ikke har fått noe norsk navn. Frøene av sibirhundetungen fikk vi fra en russisk botanisk hage, som hadde samlet dem i naturen i Sibir. Corydalis-frøene kjøpte vi fra et frøfirma i Nederland, som hadde samlet dem i naturen på en ekspedisjon til Asia. Begge disse viste seg å være fantastisk vakre vårplanter, og de var utrolig lette å dyrke. De dør aldri ut, bare sprer seg – nærmest uansett. Fra fjellhagen vår er disse artene spredd til mange andre botaniske hager og til hundrevis av norske privathager.