Sauene som beiter i Botanisk hage i dag, er pileskulpturer utført av Tom Hare. Foto: Karsten Sund, NHM
Tøyen har vært Tøyen lik i hundre år, synger rapperen Don Martin. Kanskje burde han ha sunget to hundre år, for utkantstempelet fikk Tøyen allerede i debatten om lokaliseringen av Universitetet i Oslo i 1812. Det er 202 år siden den danske kongen Frederik VI kjøpte Tøyen gård og en del tilleggsjord, med formål om å bygge Norges første universitet. Professorene syntes imidlertid at Tøyen lå for langt unna sentrum, og at veiene dit var sølete. Da Norge havnet i union med Sverige i 1814, forsvant håpet om et fullverdig universitet på Tøyen. Men 1. juni samme år ble likevel Botanisk hage opprettet som Universitetets første anlegg.
Som del av nasjonsbyggingen ble universitetet bygget på Karl Johans gate, eller Slotsveien som gata den gang het. Men det ble fort trangt om plassen i Oslo sentrum. Ikke bare krevde de biologiske samlingene mye plass, men i 1814 hadde Bergseminaret med de mineralogiske samlingene blitt flyttet fra Kongsberg til Oslo.
W.C. Brøgger var Universitetet i Oslos første rektor, geolog, stortingsrepresentant og samfunnsdebattant. Sammen med professor Nordal Wille, bestyrer i Botanisk hage, klarte han å få bygget Zoologisk, Botanisk og Geologisk museum i perioden 1905 til 1917. Brøgger og Wille drømte om å gjøre området i og rundt hagen til en kunnskapspark. De så byggingen av Fysisk institutt som det første skrittet på veien til et naturvitenskapelig faktultet på Tøyen.
Vestkanthovmodet
Brøgger og Wille hevdet at en større universitetsutbygging på Tøyen kunne utvikle denne delen av Oslo. For dem var nærheten til industri og arbeidsfolk viktig. Brøgger mente at studentene ville tjene på at universitetet ble lagt i det miljø som utgjordes av den befolkning «hvis kår de de først og fremst trænger til at forstå og kjende, heller end i midten av villastrøket, hvis livssyn og kår er helt forskjellig fra det store folks, som de skal ofre sin gjerning for at tjene på bedste måte». Brøggers syn sto i sterk kontrast til statsråd Jørgen Løvland, som sa «Blindern hadde ein høgre og ljosare himmel enn Tøyen», og mente at landets begavede ungdommer måtte slippe å leve under nedbrytende forhold blant fabrikker og gråbeinsgårder.
«… vi regnet uten at tænke på vestkanthovmodet», sukket Wille da det i 1920 ble klart at drømmen deres falt med 75 mot 49 stemmer i Stortinget. Wille døde få år senere, bitter og nedbrutt. «Vi haabet jo, at naar man fikk se, hvor udmerket museerne fik det pa Töien, saa skulde motstand sakke av,» skrev han. Slik skulle det altså ikke gå.
I den nye boken «Botanisk hage 1814–2014. Historien om en hage» av Liv Borgen, professor emerita og selv tidligere bestyrer av Botanisk hage, er det påfallende hvordan beliggenheten hele tiden har påvirket historien til den akademiske forposten øst i Oslo.
Kunnskapspark på Tøyen
Jørgen Løvlands syn har fått dominere, og ingen større utbygging av vitenskapelige eller kulturinstitusjoner har vært bygget på østkanten. Unntaket har vært Munch-museet, og flyttingen til Bjørvika har derfor skapt sterke reaksjoner. Konsekvensen av Blindern-vedtaket i 1920 har ikke bare vært en bom for videre utbygging av Tøyen, men lokaliseringen langt unna universitetets kjerneområder har sannsynligvis også vært årsaken til et manglende vedlikehold av bygningene og fornyelse av utstillingene. Ute av øye, ute av sinn.
Flyttingen av Munch-museet til Bjørvika har heldigvis skapt en ny interesse for Tøyenområdet. Samarbeidet mellom SV og Byrådet har ført til en visjon om en Tøyen vitenpark som inneholder et vitensenter, nytt utstillingsveksthus, og rehabiliterte museumsbygninger. I tillegg er det planer for et undervisningssamarbeid mellom Oslo kommune, Naturfagsenteret og Naturhistorisk museum. Brøggers og Willes drøm om en kunnskapspark på Tøyen kan ennå gå i oppfyllelse.
Men da kan vi ikke fortsette med de samme utstillingene og pedagogiske metodene som på deres tid. I Brøggers hus (Geologisk museum) står fortsatt de samme monterne som da bygningen ble innviet i 1920. Løsninger som den gang var revolusjonerende, er selvsagte og til og med utdaterte i dag. På dagens ungdommer kan noen av dagens utstillinger virke direkte avskrekkende, og bidrar neppe til å øke nysgjerrigheten på geologi eller biologi.
Rekruttering til realfag
De to gamle veksthusene ved NHM er enda eldre. De ble reist på 1880-tallet, og i hele 70 år har det eksistert planer for et nytt utstillingsveksthus. Biomangfoldet er størst i den tropiske regnskogen, og vi er helt avhengige av et nytt veksthus for å få vist fram dette mangfoldet. Med nye plastprodukter som minsker vekten av konstruksjonene og gir bedre isolering vil det være mulig å utvide volumet i veksthuset til en lavere kostnad, både til investering og til drift.
Potensialet for en økning i antall besøkende ved NHM er stort, hvis vi sammenligner med andre museer som har blitt rehabilitert. I Helsinki fikk man for eksempel en tredobling av publikumsbesøket. Den manglende interessen for å rehabilitere bygningene blir desto merkeligere når en vet at en gjennom museene årlig kan nå mere enn 300 000 besøkende. De viktige historiene i naturen må bli fortalt. Ikke minst innen evolusjon har vi fått ny og oppsiktsvekkende kunnskap, kunnskap som setter spørsmål om hvem vi er og som utfordrer vår tro på religioner.
Tøyen er ikke bare på østkanten av UiO, men også i utkanten. Finansieringen av universitetene er for en stor del basert på studentproduksjon og antallet vitenskapelige publikasjoner. Det har vist seg vanskelig å være i utkanten og samtidig bli prioritert til større nybygg og rehabiliteringer. De naturhistoriske museene er viktige i rekrutteringen til realfag og til publikums forståelse av naturprosesser. For å sikre universitetsmuseenes fremtid må Kunnskapsdepartementet ta en mer aktiv rolle i finansieringen av nybygg og drift av museene. Vi synes at 200 år er en lang tid, men i forhold til livets utvikling på jorda et det bare et øyeblikk.