Den beste måten å lære naturtyper på, er å se dem. Derfor har naturtype-kurset på Universitetet i Oslo en ekskursjon som sikter mot å vise studentene så mye norsk naturvariasjon som er mulig på ei uke. Ekskursjonen starter på Vestlandet mandag morgen og fortsetter østover. I år fikk jeg være med, og jeg ble imponert over variasjonen Norge kunne vise!
Vi startet helt ytterst ved havet, der bølger og vind påvirker naturen på land. Mye bevegelse i vannet kan i rullesteinstrender, mens transport av sand kan gi sanddyner. I beskyttede viker kan man få naturlige enger med arter som tåler saltvann. I tillegg kommer påvirkning fra mennesker. Brann og beite gjennom mange år har gitt naturtypen kystlynghei som finnes langs kysten i dag.
Fra kysten bar det opp på fjellet, der lav temperatur gir så store utfordringer at trær ikke klarer seg. Snø gir beskyttelse til planter om vinteren, men den er ujevnt fordelt. Snøen blåser av de øverste toppene, noe som gir naturtypen rabbe, der bare de mest hardføre artene klarer seg. Lesidene beskyttes av snøen om vinteren, mens når våren kommer smelter snøen ganske tidlig. Denne kombinasjonen gir naturtypen leside, som ofte er frodig og artsrik, særlig der det er kalk i jorda. I søkk, mellom topper, samler snøen seg, og der blir den liggende så lenge at det blir vanskelig for de fleste planter å leve der. Noen klarer det likevel, for eksempel moser, som ligger i en slags dvale under snøen, og kan starte fotosyntese med en gang de smelter frem. På slike steder finner vi naturtypen snøleie.
På Østlandet fant vi knusktørre daler. Lite nedbør gir gode forhold for lav, og det syns godt. Skogen nord i Østerdalen er helt hvit av lav. Så tørr skog finnes ikke på Vestlandet fordi det regner for mye. Selv de tørreste lokalitetene på Vestlandet er dominert av mose. Lenger sør på Østlandet er det igjen noe mer regn, og varmere. Da kommer mosen tilbake, men gjerne andre arter enn det som finnes på Vestlandet.
Fra mandag til fredag snirkla bussen seg på smale veier langs fjorder, gjennom tunneler og rundt hårnålssvinger. Hovedlærerne på turen brukte mikrofonen flittig, og fortalte både om hvordan landskapet vi kjørte gjennom var dannet og om severdigheter vi kjørte forbi. Når vi fredag rulla inn i Oslo, og ble møtt av kveldssol reflektert fra alle vinduene i «Barcode», som om byen ønsket velkommen hjem, var likevel ikke velkomsten grandios nok til å kunne måle seg med de naturtypene vi hadde sett på turen der naturen selv er byggmester.
Mer informasjon om naturtype-kurset til UiO finner du her.
Dette innlegget er også publisert på forskning.no