– Fossilene skal inngå i evolusjonsutstillingen i Palmehuset, der vi viser hvordan plantelivet på jorda har utviklet seg fra 440 millioner år tilbake og fram til i dag, forteller seksjonssjef i Botanisk hage Oddmund Fostad.
På sikt planlegger han en ny, utendørs ”evolusjonsløype” som skal forbinde Palmehuset med Systematisk hage. Her vil det bli innlemmet urtidstre, skjermtre og ginkgo, som levde for mer enn 200 millioner år siden. Disse er noen av de eldste vekstene på jorda i dag, og kalles ofte levende fossiler.
I den fremtidige evolusjonsutstillingen kan publikum se utviklingen fram til plantene som dominerer på jorda i dag, nemlig blomsterplantene. De oppsto for omkring 140 millioner år siden. Svalbardfossilene vil her få en sentral plassering, siden de viser nære slektninger til mange av trærne som omgir oss i dag.
Det blir en utstilling av våre botaniske fortidsminner, som Fostad sier.
Nesten identiske med hassel og bjørk
Andreas Løvold og Nils-Petter Bergersen er gartnere i Botanisk hage. De var med på å finne bladfossilene på en studietur på Svalbard i august 2015, og har senere vært der to ganger for å få dem transportert til Oslo. De synes det er storartet at de nå er på plass.
– Bladene vi ser omriss av på steinene ligner veldig på hassel, bjørk, lind og alm. Jeg synes det er fascinerende at det er så liten forskjell mellom det som vokste for 50 millioner år siden og det vi har rundt oss i dag. Vi kan ikke identifisere fossilene på artsnivå, men det er helt tydelig at Svalbardtrærne er nære slektninger av dagens løvtrær, sier Andreas Løvold, som er arborist, det vil si spesialist på trær.
Hans Arne Nakrem er professor i geologi og paleontologi ved Naturhistorisk museum, som Botanisk hage er en del av. Han var med på å finne den ene av fossilsteinene på Svalbard, og var også med da de ble pakket ut etter ankomsten i begynnelsen av mai. Entusiastisk peker han på detaljene:
Tydelige nervetråder
– Her kan vi se at det har vært organisk materiale som ble forkullet under fossiliseringen. Derfor er mange detaljer blitt bevart. Vi kan se nervenettet i bladet, og vi kan til og med se at det har vært larver som har spist på bladet, sier Nakrem begeistret.
Artikkelen fortsetter etter bildet.
Fossiler av blader er ikke uvanlig å finne på Svalbard, Grønland, Canada og ellers i Arktis. Bladfossiler fra Svalbard finnes i flere museer og samlinger, blant annet på Tromsø Museum. Etter det Nakrem, Bergersen og Løvold kjenner til, er det ikke tidligere blitt hentet ut og vist så store steinflater med godt bevarte bladfossiler.
Når store løvtrær kunne vokse på Svalbard for 50 millioner år siden, i tidsperioden paleogen, skyldes det at Svalbard den gang lå på omtrent samme breddegrad som Midt-Norge i dag. I tillegg var det globale klimaet noe varmere enn i dag.
Elvesand ble til stein
– Hvordan kan det forklares at skjøre blader er blitt til stein og bevart i 50 millioner av år?
– Vi tror at bladene må ha kommet fra trær som vokste nær ei elv. Bladene har falt ned og blitt liggende i et myrområde ved elvebredden eller kanskje i ei bakevje, der de er blitt dekket av lag med sand og slam, slik at ikke luft har kommet til. Så har lagene gjennom millioner av år blitt omdannet til leirskifer og sandstein, forklarer Hans Arne Nakrem.
Gartnere på studietur
Dette var altså begynnelsen på en historie som etter millioner av år ender med en ny publikumsattraksjon ved Naturhistorisk museum i Oslo. Men historien har også en annen begynnelse, og den vet vi adskillig mer om. Vi har nemlig øyenvitneberetninger. Det var sommeren 2015 at en gruppe gartnere og botanikere fra Botanisk hage var på studietur til Svalbard.
En dag var de på Platåberget over Longyearbyen og botaniserte. På vei ned gikk de til ei ur, rett nedenfor Longyearbreen, der de visste det kunne forekomme bladfossiler i morenen. Flere av gartnerne nærmest snublet over en stein med bladfossiler, en leirskiferblokk på anslagsvis 800 kg.
Dette var for øvrig ikke veldig langt fra området der NHM-kolleger har gravet ut fossiler av fiske- og svaneøgler. De er mellom 150 og 245 millioner år gamle og altså fra den tiden skogene på Svalbard besto av konglepalmer og ginkgo – og lenge før løvtrær og andre blomstrende vekster hadde sett dagens lys.
En idé tar form
– Da vi kom tilbake etter studieturen i 2015, snakket vi om hvor fint det hadde vært å kunne stille ut fossilsteinen fra Svalbard her i Botanisk hage, forteller gartner Nils-Petter Bergersen, som har vært primus motor for arbeidet med bladfossilene fra Svalbard. Og det tok ikke lang tid før konkrete planer tok form.
– Vi fikk nødvendig tillatelse fra Sysselmannen, og startet planleggingen av ”Operasjon bladfossil”. Det skjedde i samarbeid med Svalbard Museum og igjen med god støtte fra Botanisk hages Venner, som også hadde bidratt med reisestipend til den første turen vår, forteller Nils-Petter Bergersen.
I august 2016 gikk turen tilbake til Longyearbreen. De to gartnerne, godt hjulpet av geologen, hadde med seg 100 kg utstyr opp i steinura. Meningen var å sikre fossilsteinen og klargjøre for transport med snøskuter påfølgende vinter.
Fra én til tre fossilflater
Steinen ble gjenfunnet, men var blitt noe skadet, trolig fordi den lå ved ei breelv. Noe skuffet gikk Hans Arne Nakrem en tur i ettertanke lenger opp i ura. Der fant han en rød sandstein, noe mindre, men med svært godt bevarte og vakre bladfossiler.
For å forberede transporten ble den opprinnelige steinen kløvd, og da fant de tre karene fine fossiler i bruddflaten. Dermed hadde man tre flater med vakre bladfossiler.
Løvold, Bergersen og Nakrem snekret plattformer og pakket inn og sikret steinene for senere vintertransport. Stedet ble behørig fotografert og merket med flagg, og koordinater nedtegnet.
Den som graver finner
Så dro Løvold og Bergersen tilbake til Svalbard i mars i år. Naturkreftene hadde ikke helt spilt på lag. Flaggstanga var brukket og borte, så de brukte søkestenger og skuffet unna snø der de mente steinen lå. Etter flere feilgravinger dro de tilbake til Longyearbyen for å hente mer bilder. Til slutt lyktes graveprosjektet. Under 2 meter med snø og is fant de fossilene.
Dermed kunne de innpakkede fossilsteinene plasseres på snøskutersleder. Fra Longyearbyen gikk ferden over Barentshavet til Tromsø og videre over land til Oslo. Der var gleden stor hos alle som ivrer for å vise publikum hvilken fascinerende historie blomster og trær har å fortelle – enten de har grobunn i jord av i dag eller jordas paleogene periode.