Som offentlig finansiert institusjon er det viktig for museet å ha oversikt over materialet og gi flest mulig tilgang til samlingene..
Hvert av objektene er blitt fotografert og har fått sin egen unike strekkode. Når alle eksemplarene av lav nå er tilbake i sine velkjente hyller og skap i toppetasjen på Lids hus, er de blitt tilgjengelige for alle som vil bli kjent med dem.
Ansvarlig for operasjonen med å sende lavsamlingene ut på reise var overingeniør Siri Rui, overingeniør Bjørn Petter Løfall og samlingens konservator Einar Timdal.
– Nå kan forvaltningen og forskerne på en enkel måte få tak i opplysninger om våre samlinger, forklarer Rui.
– De kan gå inn på nettet og finne ut hva vi har av arter, hvor de ulike eksemplarene kommer fra, hvem som har samlet dem, når de kom inn i samlingene og i mange tilfeller informasjon om økologien på funnstedet.
Digitalt erstatter ikke fysisk
Rui understreker at digitaliseringen på ingen måte erstatter de fysiske objektene.
– Du slipper ikke unna å undersøke selve tingen, altså innsamlingen – det vi kaller kollektet. Det kan være veldig komplisert å skjelne mellom arter i lavverdenen. Skorpelav, som vokser på stein og bark, kan se helt like ut, men likevel være ulike arter. Da må vi bruke mikroskop, kjemiske metoder og DNA-analyser for å bestemme arten.
Mange hyller å fylle
Da to store lastebillass med verdifulle kasser skulle tas imot på Tøyen i sommer, var mange gode krefter i sving. Åtte mann fra flyttebyrået gikk opp og ned de mange trappene i to dager, mens Siri Rui, kolleger og hjelpere hadde sin fulle hyre med å ta imot det hele og sørge for å få riktig lav på rett plass.
I mange tilfeller innebar dette en ny plass. Anledningen ble nemlig benyttet til å oppdatere navnene som artene ligger under i samlingen. De ligger alfabetisk, og siden sist navnene ble oppdatert - i 1996 - har det skjedd store endringer i systematikk og navnsetting. Derfor var det nyttig med en periode med tomme hyller, og en stor innsats ble lagt ned for å få alt riktig.
25 år med digitalisering
Ca 120 000 kollekter er blitt fotografert av det nederlandske firmaet Picturae i denne omgang. Dette omfatter de utenlandske lavsamlingene. Den norske lavsamlingen, med ca 150 000 kollekter, er blitt digitalisert tidligere, ved manuell innskriving av etikett etter etikett i samlingen. Det startet i 1994, og har altså tatt 25 år!
Det meste av de omfattende karplanteherbariene, altså det vi tenker på som «vanlige» blomstrende planter, er blitt fotografert i Nederland tidligere. Nå er det mosene som står for tur.
Ressursbesparende
Det kan virke ressurskrevende å sende flere hundre tusen objekter til Nederland og tilbake for å få dem inn i databasene. Men det er ressursbesparende å bruke profesjonelle, spesialiserte aktører. Og resultatet, altså bildene, er av høy kvalitet.
Planteherbariet har erfart at utlånsmengden er betydelig redusert. Grunnen er at bildene er gode og inneholder mye informasjon, slik at eksterne forskere ofte ikke trenger å låne de fysiske objektene. Dermed kan museets egne ansatte bruke mer tid på forskning, systematikk og bevaringsarbeid.
Systematikk har vært nedprioritert
– Hvorfor er det viktig å gjøre lavsamlingen digitalt tilgjengelig?
– Vi ser at det generelt er mindre kunnskap om arter i dag enn tidligere. Systematikk er blitt nedprioritert i utdanningen og har fått mindre prestisje blant mange forskere. Men systematikk er viktig. Hvordan kan vi ta vare på naturen om vi ikke vet hva som finnes der? Kunnskap om artene er grunnleggende i det meste av biologien. Og da er det viktig å gjøre basismaterialet tilgjengelig for flest mulig. Slik kan vi dokumentere vår forståelse av hvilke arter som finnes på jorden, sier Siri Rui, som har arbeidet med lav, mose og sopp i over 30 år.
Mange nye arter oppdages, også i Norge, i gjennomsnitt ca. 10 lavarter hvert år. Og biosystematikken er langt fra ferdig studert. Svært mange arter er fortsatt ikke kjent for vitenskapen, særlig i tropene. De naturhistoriske samlingene er selve materialet som biosystematikerene arbeider med.
Hver art har sin egenverdi
– Jo mer vi vet, desto bedre er det. For eksempel finnes det tusener av arter av sopp, lav, mose, insekter og fugler i gammel skog. Vi må kjenne artene for å forstå hvor viktig det er å ta vare på en slik naturtype. En lang rekke arter og naturtyper er truet i Norge i dag. De har alle sin egenverdi. Kanskje kan en art brukes medisinsk, i industrien eller til andre formål. Vi må først kjenne arten før vi kan si noe om en eventuell nytteverdi. Men først og fremst har enhver art en verdi i seg selv. Det mest verdifulle vi har på jorden er vel livet i alt sitt mangfold, sier hun.
Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo har en betydelig lavsamling, bygget opp i over 200 år med nesten sammenhengende aktivitet. Særlig inneholder den mange sjeldne og interessante objekter som dokumenter sentrale deler av utforskningen av lavfloraen i Øst-Afrika og Arktis, foruten Norge, selvfølgelig.
Lavsamlingen inneholder flere eksempler på arter som er sterkt truet i naturen eller trolig helt utdødd. En av dem er trønderlav, som tidligere vokste mange steder i Sverige og Norge. Nå er den i Europa bare kjent fra en eneste lokalitet, i Norge.
Alle objektene i lavsamlingen blir nå søkbare på gbif.org og lavherbariets egen hjemmeside, mens de norske også kan søkes opp gjennom Artsdatabanken.
