Click here for a complete list of G.O.Sars' publications
Ossian var bare et par år da familien flyttet til Manger (se Michael Sars). Allerede som skolegutt var han interessert i naturhistorie, og han likte best å streife omkring i skog, mark og fjære og fylle lommene sine med planter og dyr. I 1852 begynte Ossian på Bergen Katedralskole, men lærerne der hadde ikke oppdaget at han «besad «naturgaver» utover de almindelige» ifølge Nordgaard (1918). Nordgaard skriver at «Paa grund av sit generte væsen og sit usedvanlige fornavn var han meget utsat for erting av byguttene og han befandt sig nok ikke synderlig vel paa skolen». Da familien flyttet til Christiania, ble Ossian overflyttet til Christiania Katedralskole.
Student
Etter studenteksamen i 1857, begynte Ossian Sars å studere medisin ved universitetet. Men det var zoologien som var Ossians store interesse, og hans første studier gjaldt fugl. Han fikk låne et gevær av professor Rasch og gikk på jakt etter alle slags fugler. Han bestemte dem og laget fargetegninger av dem.
Han var en meget dyktig tegner, og hans morbror, dikteren J.S. Welhaven, mente han burde sendes til Düsseldorf for å utdanne seg til maler. Han var også meget musikalsk, og han har selv en gang sagt at hvis han skulle ha slått inn på kunstnerbanen, ville han ha valgt musikken og ikke malerkunsten.
Etter en tid gikk interessen over fra fugl til hval, men ikke lenge etter begynte han å arbeide med mikroskopiske små dyr. Det var to ting som ledet ham inn på dette studiet, og som G.O. Sars kom til å vie store deler av sitt liv til. Det ene var at han nettopp hadde skaffet seg et mikroskop, det andre var en avhandling av den svenske professor Lilljeborg om små krepsdyr.
Han fant en rekke ukjente arter som han beskrev i sin første avhandling «Om de i Omegnen af Christiania forekommende Cladocerer». Den er publisert i «Forhandlinger i Videnskabs-Selskapet i Christiania, 1861». I 1862 fikk G.O. Sars Kronprinsens gullmedalje for besvarelsen «Om de i Christianias Omegn forekommende Ferskvandskrebsdyr». Det er et 340 siders håndskrevet manuskript på norsk med diagnoser på latin, og 184 plansjer med de flotteste tegninger, mange av dem også i farger.
Manuskriptet og de fleste originaltegningene er oppbevart ved Seksjon for privatarkiv på Nasjonalbiblioteket. De første 280 sidene med 113 tegninger omhandler Cladocera, mens 55 sider omhandler Copepoda og 5 sider Ostracoda. De to sistnevnte gruppene er senere inkludert i arbeider av Sars, mens en avhandling om Cladocera, som Sars publiserte på norsk og latin i 1865, er basert på gullmedalje-manuskriptet. Sars hadde tydeligvis ment å publisere resten av Cladocera-artene i gullmedalje-manuskriptet, men det ble dessverre aldri fullført. I 1980 oppdaget en nå avdød amerikansk krepsdyrforsker (professor David G. Frey fra Indiana University) under et opphold på Zoologisk museum, manuskriptet ved Seksjon for privatarkiv på Nasjonalbiblioteket. Etter sterkt påtrykk fra ham, fikk man ordnet med at teksten som omhandler Cladocera-artene, ble oversatt til engelsk, og med finansiell støtte fra Forskningsrådet og flere andre kilder, ble tekst og plansjer av Cladocera fra gullmedalje-manuskriptet utgitt som bok i 1993.
Etterhvert valgte Ossian Sars zoologien som sitt livsarbeid. Faren, Michael Sars, skriver i et brev til sin venn og kollega professor Japetus Steenstrup i København: ”Om nogle Dage begynder jeg min sædvanlige Sommerudflugt, denne Gang til det Trondhjemske og ledsaget af min næstældste Søn, som har arvet sin Faders Lyst til Naturstudier og til min store Glæde tegner til at blive en dygtig Forsker. Han skal paa denne Tour især undersøge de ferske Vande, der hos os hidtil have været aldeles negligerede, men som dog indeholde en uventet Rigdom af Former.” De samlet både ferskvannskrepsdyr og marine dyr fra forskjellige dyregrupper, og gjorde flere viktige oppdagelser på denne reisen.
Fiskeristipendiat og universitetsstipendiat
Ossian Sars’ innsats innen fiskeriforskningen begynte da han i januar 1864 ble fiskeristipendiat. Allerede samme vinter startet han med å undersøke torsken og skreifisket i Lofoten, og gjorde den oppsiktvekkende oppdagelsen at torsken har pelagiske egg. På denne tiden kjente man bare til gytingen hos noen få fiskearter, for det meste ferskvannsarter, og man hadde derfor den oppfatning at alle fisker la rognen på bunnen. Denne oppdagelsen ga fiskeriundersøkelsene nye problemer å arbeide med. Synsmåter måtte revideres fra grunnen av, og oppdagelsen danner grunnlaget for alle senere fiskeriundersøkelser.
Undersøkelsene i Lofoten forsatte helt til 1870, og i denne tiden studerte Sars også utviklingen av torskeegget, og klekket torskeunger i glasskåler med sjøvann. På denne måten skapte han utgangspunktet for kunstig klekking av saltvannsfisk, som G.M. Dannevig, den første lederen av Flødevigens utklekningsanstalt, bygde videre på. Sars studerte også fordelingen av torskens bunnstadier etter størrelsen nedover i bunnregionene, og han fremla vel begrunnete oppfatninger om næringsjag og gytevandringer.
Sars fortsatte med fiskeribiologiske undersøkelser helt til 1893, og i en omtale av ham i forbindelse med 70-årsdagen i 1907, står det i tidsskriftet Signal: «Det maatte være en forbrydelse at sige, at det skulde være nogen fisker her i landet, som ikke kjender Ossian Sars af omtale. Hans interesser for fiskeribedriften har været for store til det».
Fiskeriundersøkelsene utgjorde imidlertid bare en del av Sars’ vitenskapelige arbeid, og de fleste reisene ble foretatt i feriene ved Universitetet, som han ble knyttet til som stipendiat i 1870. Under fiskeriundersøkelsene i Lofoten gjorde Ossian Sars flere viktige oppdagelser.
Allerede i 1864 fant han flere eksemplarer av en merkelig stilket sjølilje på 120 favners dyp, da han drev med bunnskrapinger på dypt vann. Den ble beskrevet på fransk av Michael Sars i 1868, med ypperlige tegninger av sønnen. Dyret fikk navnet Rhizocrinus lofotensis pga. de rotliknende festeorganene nederst på stilken. Funnet vakte stor oppmerksomhet, da stilkete sjøliljer hittil bare var kjent som fossiler.
Ossian fant også mange nye dypvannskrepsdyr, og dette bidro til å vise at dyrelivet går langt dypere ned i havet enn man tidligere hadde trodd.
Når Ossian Sars var på reise, hadde han nesten alltid fiolinen sin med, musikalsk som han var. I et brev fra far til sønn under den første turen til Lofoten skriver Michael Sars bl.a.: "..har Du faaet Kufferten og Kassen, som vi herfra afsendte med Dampskibet Lindesnæs? Er Violinen ubeskadiget? Du maa lade oss faae vide det i Dit næste Brev. Violinen vil sikkert være Dig velkommen i Din Eensomhed. Kun kommer det an paa, om dens Toner ikke forarge de Hellige i Huset.”
22. oktober 1869 døde Michael Sars. Etter hans død brukte Ossian mye av sin tid til å fullføre og publisere arbeider som var påbegynt av faren, og gjennom disse arbeidene, som omhandler de fleste marine dyregrupper, fikk han spesielt god kunnskap om norsk marin fauna. I 1878 kom det store verket om mollusker «Mollusca regionis arcticæ Norvegiæ» ut, hvor samarbeidet med Michael Sars hadde vært av stor betydning.
Professor
”Ved Kgl. Resolution af 10de Juli 1874 blev Universitetsstipendiat Georg Ossian Sars naadigst udnævnt til Professor i Zoologie uden at afholde Prøveforelesninger” står det i Universitetets årsberetning for 1874. Sars etterfulgte professor Halvor Rasch, som hadde søkt avskjed. Sars var da på reise i Finnmark. Han hadde fått i oppdrag å greie ut om påstanden at hvalfangsten øvet en skadelig innflytelse på loddefisket. Da fangsten nesten utelukkende dreide seg om blåhval, som lever av plankton, kunne Sars avkrefte påstanden. Sars publiserte også flere avhandlinger om forskjellige hvalarter, og den kjente tyske zoologen professor Kükenthal i Berlin, uttalte at «Ingen har hittil kunnet tegne hvaler så godt som G.O. Sars.»
I motsetning til sin far var Ossian Sars sjelden utenlands, men i 1875-76 foretok han en reise til Middelhavslandene. Han fant mange nye arter av krepsdyr, som er beskrevet i flere artikler i tidsskriftet «Archiv for Mathematik og Naturvidenskab», som Sars var med på å stifte sammen med professorene Sophus Lie og Jakob Worm Müller.
På denne tiden planla Sars, sammen med professor i meteorologi H. Mohn, en stor naturvitenskapelig ekspedisjon til havet mellom Norge, Færøyene, Island, Jan Mayen og Spitsbergen. Den Norske Nordhavs-Expedition, som den ble kalt, ble gjennomført i årene 1876-1878 med marinens skip "Vøringen". At regjeringen besluttet å sende ut en større forskningsekspedisjon for å studere Nordhavet nærmere, skyldtes ikke minst at Sars tidligere hadde bidradd med å vise at dyrelivet i havet går langt dypere enn man tidligere hadde trodd. Det var mange forskere som deltok, og det ble samlet inn et stort materiale, som senere ble bearbeidet og publisert. Resultatene fra ekspedisjonen var i flere retninger av grunnleggende betydning. Blant annet påviste man i store trekk grensene mellom sydlig varmtvannsfauna og en nordlig eller arktisk fauna.
Sars arbeidet ikke bare med materiale fra egne innsamlinger. Som krepsdyrforsker var han allerede i 1860-årene kjent utenfor Norges grenser. Etterhvert fikk han tilsendt materiale for bearbeidelse fra en rekke ekspedisjoner rundt om i verden, og resultatene ble etterhvert publisert i mange forskjellige tidsskrifter. Hans verdensomspennende studier av krepsdyr ble enda mer utvidet i første halvdel av 1880-årene. Han fikk nemlig ideen om å klekke ut krepsdyr fra egg i hvilestadium i tørt mudder i ferskvannsakvarier på laboratoriet sitt på universitetet. Etterhvert beskrev han en masse nye arter fra alle verdensdeler klekket ut fra mudder, sendt til ham av kolleger.
Men det systematiske verket som Sars selv så som sitt hovedverk, står fremdeles som et stort monument i norsk zoologi. Det er det ni bind store verket An Account of the Crustacea of Norway. De forskjellige bindene utkom i mange deler i årene fra 1890 til 1928, den aller siste delen i bind 9 ble publisert i 1928, året etter Sars’ død.
Selv om Ossian Sars foretok få utenlandsreiser i sitt liv hadde han forbindelse med mange av de ledende utenlandske zoologene i samtiden. Han klarte å følge med i litteraturen og alle artene som var beskrevet der, helt til sine siste år. Han har selv sagt at da han begynte sine undersøkelser her i landet, fant han nye arter omtrent i hvert trekk med skrapen, mens han i eldre år ikke kunne finne noe nytt.
Ifølge Universitetets årsberetninger ble de zoologiske samlingene (Zoologisk museum) fra 1882 overtatt av professor G.O. Sars med bistand av konservator Robert Collett. Museets bestyrer hadde til da vært professor Lauritz Martin Esmark. I 1886 ble Collett, som da var blitt professor, bestyrer av Den Zoologiske Samling, mens G.O. Sars fortsatte som bestyrer av Den Zootomiske Samling (skjeletter og anatomiske preparater). I 1908 ble både de zoologiske og de zootomiske preparatene flyttet til den nye zoologiske museumsbygningen på Tøyen, slik at alle de zoologiske preparatene kom under samme tak med Collett som bestyrer av Zoologisk museum. Store deler av Michael og G.O. Sars-materialet, som er svært verdifullt for forskningen, er oppbevart her på Naturhistorisk museum. Særlig G.O. Sars’ samling er stor, og det er stadig forespørsler om utlån av krepsdyr-materiale av forskere fra en rekke land, både i Europa og de andre verdensdelene.
Ved siden av forskningen hadde Ossian Sars også undervisning ved universitetet. Han var en forkjemper for darwinismen, og underviste blant annet om Darwins utviklingslære. Men han fikk bare lov til å undervise realstudenter til embetseksamen og medisinere, ikke «de ubeheftede sjelene til examen philosophicum» (anneneksamen). I en avhandling om sjøstjerneslekten Brisinga (publisert i 1875), gir Sars en beskrivelse av slekten helt i overensstemmelse med Darwins prinsipper. Han hadde også en viss kontakt med Charles Darwin, og han sendte ham avhandlingen. Darwin sendte et hyggelig takkebrev til Sars, og gratulerte ham også med “the new process of Autography” (den autografiske teknikk, hvor originaltegningen blir tegnet med litografisk tusj på godt glittet papir, før den blir overført til den litografiske platen, ble av Sars nærmest utviklet til fullkommenhet).
G.O.Sars var medlem og æresmedlem i en rekke vitenskapelige selskaper og institusjoner i mange land. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1892, og til kommandør av 1ste klasse av St. Olavs Orden i 1911.
I 1918 ble G.O. Sars pensjonert fra universitetet, men pga. sitt usedvanlige arbeid for sitt land og for forskningen fikk han beholde sin lønn og sin arbeidsplass på universitetet. Han døde 9. april 1927, mindre enn to uker før sin 90-års fødselsdag.
