Fungariet i Oslo er landets eldste fungarium og inneholder en samling av over 330 000 innsamlede sopp fra både inn- og utland. Hovedsamlingen er lokalisert i Botanisk museum (Lids Hus) på Tøyen i Oslo og er en av fire soppsamlinger i Norge. Samlingen består av over 250 000 sopp fra Norge, inkludert Svalbard og Jan Mayen, og mer enn 50 000 fra ulike deler av verden.
Hva er et fungarium?
Et fungarium er et arkiv som skal gjenspeile tidligere og nåværende artsmangfold innen soppriket, der hvert belegg (innsamlet, tørket og arkivert sopp) peker tilbake på et øyeblikk i tid og rom.
Fungariet er en del av Naturhistorisk museum i Oslo som huser mange ulike systematiserte samlinger som representerer både levende (biotiske) og ikke-levende (abiotiske) elementer fra naturen. Eksempler på systematiske samlinger er et herbarium bestående av tørkede og pressede planter, botanisk hage med levende planter, en frøsamling med spiredyktige frø fra hele verden, fragmenter av alle slags mineraler og bergarter, dyr som enten er utstoppet, lagret på sprit eller bare skjeletter av for lengst utdødde arter, egne vevs- og DNA- samlinger og mye mye mer. I tillegg til fungariet i Oslo finnes det også fungarier tilknyttet universitetene i Bergen, Trondheim og Tromsø. Dette er en fortelling om fungariet som ressurs for samfunnet -- fungariets rolle, dets begrensninger og dets muligheter.
Sopp som organisme
Sopp er en gruppe organismer som har sitt eget rike, på lik linje med planter og dyr. Rent biologisk skiller de seg fra planter ved at de blant annet formerer seg ved hjelp av sporer istedenfor frø og celleveggene består av kitin istedenfor cellulose.
Når vi samler sopp i naturen er det bare fruktlegemet til soppen vi kan se, mens resten av soppen ligger i jorda under oss i form av tynne hyfetråder som går på kryss og tvers og som tilsammen danner det vi kaller et mycelium. Det er dette mycelet som er selve kroppen til soppen, fruktlegemets oppgave er simpelthen bare å spre sporene.
Sopp er allestedsværende i miljøet rundt oss og spiller en viktig rolle i nær sagt alle landbaserte økosystemer. For eksempel har de fleste karplanter et samarbeid med en eller annen sopp om utveksling av næringsstoffer og vann, og dette samarbeidet er det vi kaller mykorrhiza. I denne store gruppen med mykorrhizasopper finner vi populære matsopper som kantarell og steinsopp. En annen gruppe er de vi kaller saprotrofer, eller nedbrytersopp, og de fungerer i praksis som naturens eget renovasjonsvesen. Sammen med insekter og småkryp bryter disse soppene ned dødt organisk materiale som løv, kvist og trær, og bidrar dermed til næringssyklusen i naturen. I tillegg finnes det også mange sopp som lever som parasitter, der de snylter på vertens ressurser uten å drepe den med en gang.
Fungariets rolle og muligheter
Hovedoppgaven til fungariet er å være et permanent og tilgjengelig oppbevaringssted for det vi kaller type-, referanse- og forskningsmateriale på sopp. Typemateriale er individer av sopp som har blitt brukt til å beskrive og navngi en art. Hver gang noen mener de har funnet en ny art, må soppen sammenlignes med typemateriale av lignende arter for å utelukke at arten allerede er beskrevet. Typemateriale er dermed å regne som veldig verdifullt materiale. Referansemateriale, som på fagspråket kalles for “voucher”, er belegg som kan sies å dokumentere tidligere og nåværende artsmangfold. Det har blitt innsamlet over tid og gjerne med ulike formål, som for eksempel i forbindelse med vitenskapelige undersøkelser eller kartlegging av biomangfold. Slikt materiale er gjerne kvalitetssikret av eksperter slik at man er helt sikker på identiteten, og gjenbrukes derfor i forskning og forvaltning samt for kontrollbestemmelse av nyinnsamlet materiale der det er usikkerhet rundt artsidentifiseringen. Ettersom forskning skal være etterprøvbart, er det derfor viktig at slikt referansemateriale fra vitenskapelige undersøkelser blir bevart for ettertiden i en naturhistorisk samling.
Siden 70-tallet har naturhistoriske samlinger gradvis inntatt nye arenaer; i dette århundret også internett. Gjennom en rekke digitaliseringsinitiativ verden over har samlinger utviklet seg fra å være kun fysiske arkiver til å bli digitalt tilgjengelige for offentligheten. Den digitaliserte informasjonen inneholder gjerne informasjon om artsidentitet, navn på innsamler, hvem som har artsbestemt belegget, innsamlingstidspunkt og funnsted (Fig. 1). I tillegg er det ofte beskrivelser av habitatet og vedlagt et høyoppløselig bilde. Denne typen digitalisering gjør at de naturhistoriske samlingene blir mye mer tilgjengelige, også for nye brukergrupper.
Fungariet spiller en viktig og økende rolle innen mykologisk forskning, forvaltning og utdanning. Tradisjonelt var dette hovedsakelig innen fagfeltene taksonomi, og da gjerne gjennom studier av de ytre observerbare karakterene til det fysiske belegget. Men i løpet av de siste tiårene har samlinger i økende grad vist seg å være nyttig også innen annen type forskning, som for eksempel innen økologi, fenologi, og populasjonsgenetikk (Fig. 1). Avanserte statistiske metoder og introduksjon av DNA-sekvensering har gitt de fysiske beleggene ny relevans, mens fleksible analyseverktøy muliggjør nyskapende studier av store mengder innsamlet data. Naturhistoriske samlinger benyttes i dag innen både naturforvaltning og forskning på klima og biomangfold. Kunnskap og innsikt om hvordan samlingene driftes er derfor relevant og viktig lærdom for studenter innen mange naturvitenskapelige utdanningsløp.
Figur 1. Fotografi av en åpnet fungariekapsel med belegg av tyttebærslørsopp Cortinarius glandicolor. Et fungariebelegg består av et tørket individ (=det fysiske objektet) og en etikett med tilhørende informasjon. Både data fra det fysiske objektet (grønt) og etikettinformasjonen (oransje tekst) er anvendelige i en rekke ulike forsknings- og forvaltningssammenhenger (sort tekst). Foto og figurredigering: Mika Bendiksby
Fungariets begrensninger og utfordringer
Fungariet har utvilsomt stor nytteverdi innenfor både forskning og forvaltning (Fig. 1). Men, dagens fungarium innehar også visse begrensninger og utfordringer som delvis er et resultat av hvordan samlingen har kommet til. Omlegging til moderne drift og implementering av nye metoder for systematisk arkivering, er eksempler på utfordringer man står overfor i dag. Særlig måten soppmaterialet er samlet inn på og senere oppbevart, er spesielt viktig å ha fokus på for å sikre materialets kvalitet og mulighet for videre bruk. I tillegg er det stor variasjon i strategi, motivasjon og økonomiske rammer mellom ulike forsknings- og kartleggingsprosjekter når det kommer til innsamling av biologisk materiale.
Første utfordring er å kunne representere størst mulig bredde innen artsmangfoldet. Under feltarbeid opplever man at noen arter kan være tallrike på en lokalitet et gitt år, mens de året etter er totalt fraværende. Om soppen fruktifiserer et gitt år eller ikke har direkte sammenheng med klimatiske forhold som temperatur og nedbør gjennom året, i tillegg til soppens biologi og livssyklus. Dette gjør at en art kan være krevende å observere, noe de fleste soppentusiaster har erfart, og man kan derfor ikke utelukke at en art finnes på en gitt lokalitet bare fordi den ikke ble observert på det tidspunktet noen var der. For å motvirke dette og forsikre seg om at man fanger opp flest mulig arter, gjør man gjerne feltundersøkelser på det samme området gjennom flere år. Men et økende problem vi ser i dag relatert til innsamling, er at verdifulle habitater forsvinner som et resultat av arealomdisponering før noen rekker å kartlegge og eventuelt bevare området.
En annen utfordring er at biologisk materiale ofte samles på en opportunistisk måte basert på innsamlerens egen interesse, kunnskapsnivå eller forskningsfokus. Noen samler hovedsakelig i nærheten av biologiske feltstasjoner (forskningsprosjekter med prøveflater), mens andre gjerne samler i deres egne favorittområder eller i de mest avsidesliggende strøk. I noen områder samles det inn materiale ganske regelmessig, mens i andre områder kan det gå lang tid mellom hver innsamling. Dessuten er noen taksonomiske grupper av ulike årsaker mer populære å samle enn andre. Dette kan være arter som har et karismatisk og spesielt utseende, eller arter det er et spesielt forskningsfokus på. Resultatet av slik innsamling blir da at naturhistoriske samlinger i svært ulik grad representerer det faktiske artsmangfoldet i tid og rom.
En tredje utfordring er bevaringen av innsamlet materiale for ettertiden. I tillegg til at herbariebelegg har fått økt verdi gjennom digitalisering av informasjon og bilder, har også det fysiske belegget fått økt nytteverdi gjennom utviklingen av ny metodikk innen DNA-sekvensering. Ettersom DNA først ble oppdaget på 1950-tallet og PCR ble utviklet på 1980-tallet, er det meste av dagens naturhistoriske samlinger ikke innsamlet og lagret med tanke på å sikre DNA for ettertiden. For eksempel er type-materiale essensielt for å løse taksonomiske problemstillinger, men dette materiale er ofte gammelt og DNA blir degradert over tid dersom det ikke bevares med tanke på fremtidig bruk.
Fremtidens fungarium
Hva kan gjøre fungariet enda mer nyttig for forskning og naturforvaltning? En felles innsamlingsstrategi med mål om representativ taksonomiske dekning i tid og rom, samt lagringsprosedyrer som sikrer det fysiske belegget (DNA spesielt) for ettertiden, vil opplagt gjøre samlingene mer relevante. En slik strategi må følgelig kommuniseres inn mot relevante miljøer som forsknings-, forvaltnings-, og kartleggingsinstitusjoner, samt biologiske foreninger og ivrige amatører. Finansieringskilder (oppdragsgivere) kan også bidra mot målet gjennom å kreve voucher (arkivert referansebelegg) i all støttet aktivitet som skal være etterprøvbar. I forsknings- og forvaltningssammenheng vil dette fungere som en kvalitetssikring samtidig som det vil øke mengden av relevant materiale som tilføres de naturhistoriske samlingene. Over tid vil arbeidet med innsamling og digitalisering produsere store datasett av god kvalitet som i sin tur danner grunnlaget for nedstrøms forsknings- og forvaltningsresultater.
Forskning på bruk av sopp er allerede, og blir stadig mer, viktig innen industrielle prosesser, produktutvikling, og goder til samfunnet. Plastspisende sopp, opprensing av forurenset grunn (mykoremediering), bærekraftige bygningsmaterialer og emballasje, samt økosystemtjenester som karbonlagring og utvikling av nye medisiner er eksempler på dette. Nye kjemiske forbindelser og komplekse organiske molekyler produsert av sopp oppdages kontinuerlig. Dette gjør de biologiske samlingene til en gullgruve med tanke på alle artene som enda ikke er undersøkt.