Oppsummering av første sesong i Tøyen Bee & Bee

Nå som kong Vinter har festet sitt iskalde grep om Tigerstaden, er det på plass å gi en liten oppsummering av året som har gått i Tøyen Bee & Bee.

Insekthotellet ble åpnet med brask og bram den 22. mai 2023 av Oslos ordfører Marianne Borgen. Mange deltok på festen, og taler ble holdt ved rektor Svein Stølen med flere! Men sagaen om Tøyen Bee & Bee begynte selvsagt en god stund før det.

I januar samme år startet nemlig selve byggingen av hotellet i en iskald garasje bak Robert Colletts hus. Det var et kappløp med tiden, for hotellet måtte stå ferdig før de første hotellinsektene begynte å våkne fra vinterdvalen. Rakk vi det? Så langt derifra! Allerede den tredje april ble nemlig den første hagemurerbia observert flygende i botanisk hage, og da var hotellet fortsatt bare en tom stålramme. Giret ble skrudd opp noen hakk, og i starten av mai sto hotellet sånn bortimot ferdig. Da var det et yrende insektliv i botanisk hage, og de første gjestene var allerede i ferd med å kolonisere hotellet.

Vi visste ikke hvor mange insekter som ville flytte inn denne første sesongen. Vi fryktet at det kanskje ikke ville bli så mange, men engstelsen var ubegrunnet. Utover i mai og juni strømmet bare flere og flere insekter til. Murerbier og graveveps og parasittveps svermet rundt hotellet, og flere og flere huller i hotellet ble plugget igjen.

Hotellet inneholdt værsensorer samt ti kameraer som overvåket innsiden av ti reirplater. Det vil si: til å begynne med var bare syv av kameraene online. Håpet vårt var jo at noen av hotellgjestene ville bosette seg i disse overvåkede platene slik at vi og publikum kunne følge livet inni hullene via museets nettside. Platene hadde ulike navn, fra «Kongelosjen» til «Ekkokammeret», og på nettsiden kunne man velge hvilken videostrøm man ville se. Men platene forble tomme. Hotellet yret av liv, men ingen av insektene ville bosette seg i de reirplatene som hadde kameraovervåking.

Et par uker etter lanseringen oppdaget vi en grov designfeil som medvirket til mangelen på insekter i de ti platene. Platene hadde nemlig vindu av pleksiglass på den ene siden slik at kameraene kunne se inn i reirhullene. Disse pleksiglassplatene hadde slått seg slik at de ikke lenger sluttet tett mot reirplatene. Da er det ingen insekter som vil bruke hullene. Alle platene måtte tas inn og utbedres, men heller ikke etter utbedringen ville noen insekter flytte inn.

Sommerferien kom, og så kom august. Og fortsatt var det ingen insekter i de kameraovervåkede hullene. Men i midten av august begynte det plutselig å skje ting! Den 14. august kom endelig de tre siste kameraene online, og det var i grevens tid! To dager senere fanget nemlig et av de tre kameraene opp action i et av reirhullene!

Den 16. august dukket nemlig en graveveps opp i Vepsetaljen. Hun fikk navnet Luselise. Det viste seg etter hvert at Luselise tilhørte arten frynsebladlusgraver (Psenulus pallipes). Hun begynte å innrede en celle innerst i Vepsetaljen 6. Cellen ble fylt med bladlus som hun sanket rundt hotellet. Over de neste ukene kunne vi følge Luselise på livefeeden mens hun provianterte celle etter celle i reirhullet sitt. Etter hvert begynte eggene i de innerste cellene hennes å klekke og bli til larver, som gradvis tømte cellene sine for bladlus og deretter gjorde seg klare for overvintring. Luselise var en MEGET nøye mor og hadde strenge hygienekrav. Hver bladlus ble sjekket grundig for parasitter to ganger før den ble lagt på plass innerst i reirhullet. Hun var også meget iherdig, og jobbet gjerne lange skift utover kvelden. Når det ble for mørkt ute til å samle lus, brukte hun tiden inne i hullet til å rense og stappe de lusene hun allerede hadde sanket i løpet av dagen. Til å begynne med filmet vi med infrarødt lys, men det var ikke så lett da å se hva som egentlig foregikk i hullet. Den 18. august byttet vi derfor til svakt hvitt lys, og den 31. august økte vi til sterkt hvitt lys. Da ble det adskillig lettere å se hva som foregikk, og Luselise lot seg ikke affisere av lyset.

Luselise fortsatte å jobbe i over fire uker og fullførte til sammen ti celler i Vepsetaljen 6. Men etter hvert som dagene ble kaldere og våtere, brukte hun mer og mer tid på å bare sitte i reirhullet sitt og stirre ut på regnet. Hun begynte på en ellevte celle, men den 22. september ga hun opp og forseglet den siste cellen uten å ha gjort den ferdig. Deretter gjorde hun ikke så mye annet enn å sitte og stirre ut. Vi bestemte oss da for å prøve å fange henne for å finne ut mer om henne. Den 26. september monterte vi en liten felle utenfor hullet hennes, og dagen etter krøp hun ut av hullet og gikk i fella. Luselise tilbragte sine siste dager på Vepsegløtt eldrehjem på Ellingsrud og sovnet stille inn natt til 8. oktober. Alle de ti larvene hennes vokste opp, og de ligger nå i hver sin celle og venter på våren.

Samme dag som Luselise flyttet inn, dukket det også opp en murerveps i Ekkokammeret 3. Den tilbragte natten der, men forsvant igjen dagen etter.

Den 17. august dukket det opp en flue i Smutthullet 4. Den krøp inn i bunnen av hullet, snudde seg med hodet utover og slo seg til for vinteren. Der sitter den ennå. Det er uvisst hvilken type flue det er, men trolig en loftsflue (Pollenia). De overvintrer ofte i insekthotell.

Den 18. august dukket en annen graveveps opp i Vepsetaljen. Den drev på ut og inn av hull nr. 1 og 3 noen ganger, men, begynte ikke noen bygging. Dagen etter forsvant den igjen.

Den 31. august dukket det igjen opp en graveveps i Vepsetaljen. Den overnattet i Vepsetaljen 4, og dagen etter begynte den sannelig å stappe bladlus innerst i hullet! Vepsen fikk navnet Helga. Den tilhørte en annen art enn Luselise, men vi fant aldri ut hvilken. Helga jobbet i hullet sitt hele den dagen og littegrann dagen etter, men så forsvant hun brått og viste seg aldri igjen. Cellen hennes ble stående halvferdig i bunnen av Vepsetaljen 4.

Den 27. september dukket det sannelig opp enda en graveveps, denne gangen i Smuget. Den begynte å innrede en celle innerst i Smuget 2. Også denne gravevepsen matet larvene sine med bladlus. Vepsen fikk navnet Benedicte, men vi fant ikke ut hvilken art hun tilhørte. Det var nå blitt temmelig kaldt, og arbeidet i Smuget gikk treigt. Mellom 27. september og 13. oktober fullførte Benedicte tre celler og startet på en fjerde, men så forsvant hun. Det skjedde omtrent samtidig som den første frostnatta traff Tøyen. For larvene hennes ble det nå et kappløp mot tiden og kulda. Én larve (den eldste og innerste) rakk å spise seg ferdig og gjøre seg klar for vinteren før det ble for kaldt, men for de to andre var det for sent. Larve nr. 2 gjorde ganske bra innhogg i lusehaugen sin, men så kom vinteren og satte en stopper. Nå er nok begge de to yngste larvene døde.

Den 5. oktober dukket det opp enda en flue i hotellet. Denne la seg til overvintring i Pollenkurven 5, og der sitter den fortsatt med hodet vendt utover. Også denne er mest trolig en loftsflue (Pollenia).

Den 19. oktober kom den første frostnatta på Tøyen, og den 30. oktober kom det første snøfallet. Nå skjer det nok ikke noe mer i hotellet før til våren igjen. Kameraene vil bli tatt inn for vinteren, men værsensorene blir værende og vil logge tilstanden i hotellet gjennom hele vinteren.

Alt i alt kan man si at første sesong ble en suksess, selv om det drøyde lenge før dyrene inntok kamerahullene. Nå skal det diskuteres hva som blir veien videre, men én ting er sikkert. Når våren kommer vil også kameraene komme opp igjen, klare til å vise livet i Tøyen Bee & Bee.