Murervepsene ligner i grove trekk på de klassiske stikkevepsene. Kroppen er svart med gule tegninger på hode og bryst, og med gule striper på bakkroppen. Vingene kan foldes på langs, et trekk som er spesielt for stikkevepsene. Bakkroppen har imidlertid en annen fasong enn hos bolvepsene. Den er mindre i forhold til brystet og er smalere rundt midjen.
Alle murerveps er rovdyr som provianterer reirene sine med larver av enten biller eller sommerfugler som mat til larvene sine. De voksne murervepsene foretrekker nektar som næring, og man kan ofte finne murerveps sittende i blomster av blant annet skjermplanter.
Murerveps kan ha reir på mange ulike steder. Flertallet av artene foretrekker eksisterende, overjordiske hulrom som for eksempel billeganger i død ved. En del arter har reir i bakken, på jordoverflaten eller i sprekker innimellom steiner. Noen arter benytter de tomme gallene etter ulike galledannende insekter. Felles for mange av artene er at cellene består av meget forseggjorte, små leirkrukker med smal hals. Murerveps er nemlig utmerkete pottemakere! Dette er imidlertid ikke så vanlig hos de artene man finner på insekthoteller. Disse lager som regel enkle vegger av leire mellom cellene i røret. I likhet med mange bier pleier murervepsene å legge inn en tom celle ytterst i røret som ekstra beskyttelse mot fiender. Videre pleier de ofte å blande inn en del grove sandkorn i leira for å gjøre den ekstra sterk. De fleste murervepsene overvintrer i reirhullet og klekker om våren, men det finnes også arter som klekker om høsten og overvintrer som voksne.
Enkelte murerveps har et underlig samliv med midd. Dette er særlig studert hos antilopemurervepsen (Ancistrocerus antilope), som har samliv med midden Kennethiella trisetosa. Antilopemurervepsen er en stor murerveps som forekommer i Sør-Norge og som gjerne benytter insekthoteller. Middene sitter på spesielle felter på brystet til hannvepsen. Under paringen kryper en del av middene over til hunnvepsen, og når hun innreder reirhullet sitt, hopper de av henne og inn i reirhullet. Der formerer de seg og livnærer seg dels av matpakka i cella og dels av kroppsvæske fra den voksende vepselarven. Midd og vepselarve fortsetter å sameksistere i cellen helt til vepselarven er utvokst. Da skjer litt ulike ting avhengig av kjønnet til vepselarven. Hvis larven er en hunn, vil den spise opp alle middene i cellen etter å ha spist opp matpakka si. Hvis den er en hann, vil den spise opp resten av matpakka si, men spare middene. Når den voksne hannvepsen klekker, er middene fortsatt til stede i cellen og klare til å krype over på brystet hans før han forlater reirhullet.
Det er fortsatt ikke helt klart hva samlivet mellom murerveps og midd egentlig går ut på. Det er ingen tvil om at midden må være til skade for vepsen når den spiser av matpakka og suger kroppsvæske fra vepselarven. Samtidig er det heller ingen tvil om at den også må medføre en fordel for vepsen som veier opp for ulempen. I motsatt fall kunne vepsen enkelt kvittet seg med denne parasitten ved at også hannlarvene spiste opp alle middene i cellene sine. Den mest sannsynlige forklaringen er at middene hjelper murervepslarvene å holde cellene frie for andre, mer alvorlige parasitter, kanskje særlig den lille men svært destruktive parasittvepsen Mellitobia acasta.