Når en hunnveps har funnet seg et rør som egner seg som reirhull, begynner hun å fylle det med mat. Maten sanker hun i nærområdet rundt hotellet. Den videre gangen er vanligvis som følger. Når matpakka har blitt stor nok, legger hun ett enkelt egg. Så murer hun både matpakka og egget inne med en skillevegg av leire eller annet materiale. Deretter begynner hun på en ny matpakke utenfor. Slik fortsetter hun til hun har laget en hel serie celler utover i røret. Hver celle inneholder en matpakke og ett vepseegg, og er adskilt fra nabocellene med tynne skillevegger. Hun avslutter med å lage en skikkelig propp ytterst i røret, og så er hun ferdig med reiret. Eggene hennes blir nå overlatt til seg selv, men hver celle inneholder i prinsippet all den maten en liten vepselarve trenger for å spise seg opp og bli til en voksen veps.
Eggene klekker etter noen dager, og i løpet av de neste ukene spiser larvene seg store og feite på matpakkene sine. Deretter forpupper de seg. De blir liggende som pupper inni cellene sine gjennom hele resten av sommeren og den påfølgende vinteren. Først neste vår eller sommer blir de voksne. Da klekker de én etter én, gnager seg vei ut av reirhullet og flyr av gårde for å starte syklusen på ny. Hanner og hunner parer seg nesten umiddelbart etter at de klekker. Hannene har ingen annen funksjon i livet enn å pare seg, og dør ganske kort tid etterpå. Hunnene drar av sted etter paringen for å finne seg egne reirhull som de kan innrede med mat og egg.
Stor variasjon av reirstrategier
Denne beskrivelsen for hvordan hunnveps bruker hotellet gjelder for mange av artene, men slett ikke alle. Hovedgjestene i hotellet oppviser stor variasjon i levevis. Noen arter lager en serie celler og legger ett enkelt egg i hver celle, mens andre konstruerer én stor celle med mange egg i. Noen arter legger egget først og lager deretter matpakka rundt det. Andre starter med matpakka og legger deretter egget, mens andre igjen pakker egget midt inni matpakka. Mange arter lar den ytterste cellen være tom (for å lure fiender), og noen arter legger inn tomme celler her og der innover i røret også. Noen arter foretrekker dype rør hvor det er plass til et titalls celler eller mer. Andre foretrekker grunne rør hvor det bare er plass til én eller to celler. Noen arter foretrekker å anlegge reirene i hule strå eller plantestengler, andre foretrekker vedstykker med ganger i. Noen foretrekker smale rør, andre foretrekker brede rør. Rørene i et insekthotell kan gjerne variere fra 2 mm og helt opp til 15 mm i diameter.
De fleste hotellgjestene forpupper seg så snart larven er utvokst, og tilbringer vinteren som puppe. Det er også en del arter som tilbringer vinteren som ferdig utvokst larve og utsetter forpuppingen til våren, samt noen få som klekker og forlater reirhullet allerede på høsten og velger seg andre steder å overvintre. De fleste hotellgjestene har bare én generasjon i året, men noen få arter kan ha flere generasjoner i løpet av sommersesongen. Felles for alle er at forpuppingen skjer inne i reirhullet, og at det er det voksne insektet som til syvende og sist gnager seg vei ut.
Siden cellene (vanligvis) ligger på rekke og rad inni hullet, er det ikke så enkelt for de innerste vepsene å skulle komme seg ut før de ytterste har klekket og krøpet ut. Hos noen arter klekker vepsene i riktig rekkefølge, slik at den ytterste klekker først og den innerste sist. Hannene klekker som regel litt før hunnene, og hos mange arter inneholder de ytterste cellene hanner og de innerste cellene hunner. Vepsemoren kan nemlig bestemme kjønnet på avkommet og dermed velge hvilke celler som skal inneholde henholdsvis hanner og hunner. Hos andre arter skjer klekkingen i litt mer tilfeldig rekkefølge, og det kan også være andre ting som gjør at de ytterste puppene ikke klekker først, for eksempel at de har dødd under utviklingen. Alle artene trenger derfor noen backupløsninger hvis veien ut er sperret. Hvis røret er bredt nok og arten slank nok, hender det at de klarer å klemme seg forbi hverandre eller andre store hindringer i røret. Hvis hindringen er for stor til å klemme seg forbi, prøver de å gnage den i stykker og skyve den stykkevis bakover i røret så det blir plass til å komme seg frem. Om alt annet mislykkes, kan det hende de prøver å gnage seg ut sideveis gjennom veggene i røret.