Einer Juniperus communis (sypressfamilien) vokser vill i hele landet og varierer mye i form og størrelse. Noen er høye og smale, andre lave og buskete. Professor Oddvin Reisæter ved Norges Landbrukshøgskole på Ås tok stiklinger av 150 ulike einere, fra ulike lokaliteter sør for Dovre, i 1964-1966 og dyrket dem på Ås. Av disse ble 15 valgt ut for videre foredling. Noen er nå i handelen. Reisæter ga sortene navn knyttet til norske folkeeventyr. ’Bukken Bruse’ stammer fra en morplante i Gaular i Sogn og Fjordane og har opprett vekst og slank, spiss søyleform. ’Tyrihans’ kommer fra Vestfold og er lav, nesten krypende, med hengende skudd. ’Oskeladden’ fra Kråkstad i Akershus er opprett, tett og slank. ’Lurvehetta’ er en kortvokst, tett, lav og vid einer fra Kyrkjebø i Sogn og Fjordane. ’Eirik’, med morplante fra Bjordal i Sogn og Fjordane, har tett sigarform og noe tverr topp.
Einer er særbu; hunn- og hannblomster sitter på forskjellige busker. Frøene sitter i en bærkongle dannet av tre sammenvokste dekkskjell. Til daglig kaller vi konglene einerbær. De fleste har stiftet bekjentskap med einerbær i viltsaus og silderetter, eller som krydder i brennevin (gin, sjenever). Einer har hatt utstrakt bruk som trevirke, brensel, krydder, desinfiseringsmiddel og medisin i Norge. Få planter har så mange lokale navn som einer. Brisk, bruse og brake er blant de mer kjente.
