Slått som driftsform har vært vanlig over hele landet i mange hundre år. Langvarig og kontinuerlig høsting av mark for å skaffe høy til dyrefôr har ført til at slåttemarker har utviklet seg til en egen naturtype, som skiller seg fra landskapet omkring.
Slåttemarken er ofte svært artsrik - faktisk regnes den for å være en av de mest artsrike naturtypene i Norge. Med det store mangfoldet av planter følger også et stort mangfold av insekter. Flere sommerfuglarter, humler og bier er avhengige av de gamle blomsterengene våre.
For å opprettholde naturtypen og det biologiske mangfoldet er det nødvendig med regelmessig slått, men store forandringer har skjedd i norsk landbruk etter 1950 og kunstgjødsel, traktorer og tilsåing av gress har ført til at gamle slåtteenger nå er truet.
For å sikre mangfoldet er det utarbeidet en Handlingsplan fra Direktoratet for naturforvaltning, og slåttemark ble i 2011 erklært som såkalt Utvalgt naturtype etter Naturmangfoldloven. Dette innebærer at engene får en viss beskyttelse mot ødeleggende inngrep. Miljøforvaltningen gir også tilskudd til drift, restaurering og riktig skjøtsel. Støtte gis kun til enger som ikke er oppdyrket og tilsådd i seinere tid, og sjeldent eller aldri gjødslet.
Vi tester ut ulike metoder for å anrette eng på. Hvilken fungerer best? Følg med utover året.
Forskjell på slått og beite
Beiting blir i dag i ofte brukt som erstatning for slått for å holde landskapet åpent, men når formålet er å bevare naturtyper og arter som er slåttebetinget er beiting en dårlig erstatning. Slåttemarker har høyere artsmangfold per m2 og større bestander av flere truete engarter enn beitemarker har.
Etter slått blir høyet raket sammen og tørket; dermed får ikke jorden ny næring, og slåttemarka blir næringsfattig. På en beitemark, derimot, gjødsler dyrene engen mens de oppholder seg der.
Under slåtten blir alle plantene kuttet i samme høyde, enten de heter smørblomst eller prestekrage. ”Ljåen er lik for alle” er forklaringen på det høye antallet arter av planter som er knyttet til slåttemark. Ved å bruke ljå, eller tohjuls slåmaskin, unngår man belastningen som tråkk av beitedyr utgjør, samtidig som alle planter blir kuttet ned til lik lengde. Dette gjør at arter som er konkurransesvake får en bedre sjanse til å klare seg.
Ved beiting vil beitedyra plukke ut godbitene og la andre planter stå igjen. Husdyr bruker syn, lukt og smak for å finne de plantene de liker. Smørblomst, tistler, nesle og høymol smaker vondt eller stikker, og står ofte igjen etter dyrene.
Blomster i denne slåttemarken
Vår slåttemark er ikke naturlig: Her var det gjødslet plen i 2012. Jord og ugress er fjernet, og næringsfattig jord og grus er ført hit. Frø er samlet fra slåttemarker i Nordmarka og i Aurskog-Høland og dyrket opp her på Tøyen. Artsutvalget er karakteristisk for slåttemark i Oslo og Akershus.
Noen av de vanlige artene i enga er: ryllik, prestekrage, engknoppurt, tepperot, dunkjempe, smalkjempe, legeveronika, engtjæreblom, marianøkleblom, gullris, engnellik, blåklokke, rødknapp, tiriltunge, flekkgrisøre, hvitkløver, rødkløver, knegras, finnskjegg, sauesvingel, rødsvingel, gulaks m.fl. Sjeldnere arter i vår eng er hjertegras, småengkall, solblom, kattefot, enghaukeskjegg, grov nattfiol, jonsokkoll, brudespore og bakkesøte. Engen ligger i en skråning, og arter som blåknapp og ballblom vokser derfor nederst, hvor det er mest fuktig.
Lag din egen slåttemark
Er du lei av å klippe plen, og har du lyst til å lage din egen lille blomstereng? Du kan samle frø fra naturen, men det må være i samme del av landet. Gå inn på nettsidene til Naturhistorisk museum og søk på «slåttemark»,så finner du oppskriften.
