De kjempestore bladene til Victoria-nøkkerosen gjorde sterkt inntrykk på de første vestlige oppdagelsesreisende som så dem på 1830-tallet. De kunne naturlig nok ikke få med seg digre vannplanter i kofferten hjem til Europa, og ikke lar de seg presse til nette herbarium-eksemplarer heller. Men frø kunne de ta med seg, og i de neste ti årene ble det eksperimentert mye med dyrking av Victoriaplanter i bassenger og dammer rundt omkring, særlig i England. Frøene spirte villig, men det kom bare noen få, små blader, og så døde de. Joseph Paxton i England var den første som lyktes.
Den er en krevende plante å dyrke fram den dag i dag:
- Den skal ha høy, jevn temperatur.
Vannet i bassenget i Victoriahuset er termostatstyrt til 28 grader. - Den skal ha masse gjødsel.
- Luftfuktigheten må være høy.
- Lufttemperaturen likeså.
- Den må ha mye lys.
Å få til alt dette på 1840-tallet, i gråværs-England, med kullfyring, uten termostater, glasshus med bittesmå glassruter og tykke jernbjelker som kastet mye skygge var virkelig en bragd, og det tok tid før noen andre enn Paxton fikk det til.
Paxtons store "oppfinnelse" var veksthus. Han konstruerte det berømte Krystallpalasset i England, og en rekke andre berømte glass-"konservatorier", som de kaltes. Han eksperimenterte hele livet med hus av glass, større glassplater, tynnere bjelker, og nye materialer.
Og det sies at en av hans viktigste inspirasjonskilder var nettopp Victoria-vannliljen. Baksiden av bladet er nemlig et fantastisk nettverk av luftfylte nerver, som gir bladene sterk oppdrift. Det er som å fore en liten båt med skumplast, det blir nesten umulig å senke den.
Mange har sett bilder av barn som sitter på et Victoriablad, og bladene kan faktisk lesses ned med en vekt på opptil 50 kg uten å synke. Betingelsen er at vekten er jevnt spredt over bladets overflate. Et lite barn kan sitte på bladet med beina i kors, men et større barn må stå eller sitte på et brett eller planke e.l. som legges tvers over bladet.
Det er det finurlige nettverket av luftfylte nerver som gjør at bladene kan tåle så mye vekt. Det var denne fordelingen av vekt og stress i bladets konstruksjon som skal ha inspirert Paxton i hans arbeid med å pønske ut et nettverk av tynne bærebjelker og stresselementer som var i stand til å bære vekten til et hus av glass, med minst mulig skygge.
Victoria-nøkkerosen var en sensasjon for publikum fra første stund, og folk valfartet for å se den. Botaniske hager over hele Europa bygde Victoriahus etter Paxtons ideer. Det er Victoriahus i Stockholm, i Helsinki, i Kew Gardens i England, og en rekke andre steder. Og Botanisk hage i Oslo fikk også sitt Victoriahus. Dette huset ble bygget i 1876, og hvert eneste år siden den gang har vi hatt en Victoria-nøkkerose her.
 Konservatoriet ved godset Chatsworth, hvor Joseph Paxton var overgartner. Det var i dette veksthuset at han som den første fikk Victoria-vannliljen til å blomstre. Foto: Wikimedia Commons |
 Victoria-nøkkerosen kan bære opptil 50 kilo. |
 Undersiden av bladet med nettverket av nerver. |
 Bladet holdes oppe av de luftfylte nervene. |
