Ser vi på et forsteinet trilobitt-skall, kan vi skille mellom flere deler: Et hodeskjold (cephalon) med øyne, et ryggskjold (thorax) med flere ledd, og et større eller mindre haleskjold (pygidium). Det ledd-delte skallet viser at trilobittene hører til rekken ledd-dyr (arthropoder), med bl.a. krepsdyr (som hummer og krabbe), skorpioner, edderkopper og insekter.
Disse dyrene har skall utenpå (et ytre skjelett), og skifter skall for å kunne vokse. Vi vet at en trilobitt-art skiftet skall 29 ganger, - andre kanskje flere ganger.
Etter skallskiftet hadde trilobittene først bare en bløt hud, som etter kort tid ble til et nytt, hardt (og større) skall. Når den krøp ut av sitt gamle skall, sprakk dette ofte opp i flere deler. Hodeskjoldet sprakk opp etter et par svakhetslinjer (suturer) som går like forbi øynene, slik at skjoldet ble delt i tre; et midtstykke (cranidium) og to løse kinn. Vi tror disse suturene var der for å hindre skade på øynene under skallskifte. Blinde trilobitter mangler dem som regel.
Kambriske trilobitter. Ill. Gunnar Henningsmoen
Skallskiftingen betyr at en trilobitt kunne gi opphav til mange forsteininger - både alle skalldelene fra alle dets skallskifter og til slutt skallet når den døde. Hele skall av døde dyr er sjeldnere enn forsteininger av skalldeler.
Skallet er delt på langs i tre "lober" (derfor navnet Trilobita): En midtakse og to sidefelter (pleura-felter). På hodeskjoldet kalles midtaksen for glabella og sidefeltene for kinn.
Trilobittene hadde hardt, kalkholdig skall nesten bare på oversiden. Undersiden, med de mange ledd-delte lemmene, hadde mykt skall (uten kalk), bortsett fra en stripe (omslaget) langs kanten, hvor det harde skallet var bøyd innunder dyret, og en plate (hypostomet) midt under hodeskjoldet. Bløtskallet på undersiden blir nesten aldri forsteinet, og er ennå ikke funnet i Norge.
Når du finner en trilobitt ved å slå opp en stein, så husk å ta med både trilobitten og avtrykket (motstykket). Ofte sitter mye av skallet igjen på motstykket, og øynene sitter nesten alltid igjen der.
Ordoviciske trilobitter. Ill. Gunnar Henningsmoen
Alle trilobittene levde i havet. De hadde ikke kraftige kjever eller tenner og åt antakelig småorganismer. Vi vet fra fossile krypespor at de krøp omkring på bunnen og at noen grov seg ned. De fleste kunne nok også svømme. Trilobittene er fra noen få mm til over 60 cm lange, de fleste mellom 2 og 8 cm lange.
Trilobittene levde i jordens oldtid (paleozoikum). Vi vet ikke hvorfor de døde ut - kanskje ble de utkonkurrert av krepsdyr. Det er kjent over 10.000 arter av trilobitter. Her i Norge finner vi dem i skifer, kalkstein og andre sedimentære bergarter fra periodene kambrium, ordovicium og silur (fra ca. 550 til 400 millioner år tilbake). Over 300 forskjellige er kjent i Norge, men vi finner stadig "nye" (hittil ukjente) arter. Norske forskere har bidratt meget til kjennskapen om trilobittene, som er gode ledefossiler for mange skifer- og kalksteinslag.
Mange trilobitter kunne rulle seg sammen (forsvarsstilling?). Mange hadde pigger; vanligst er en kinntagg bakerst på hvert kinn.
Trilobittenes levesett er grundig studert de siste årene, og har gitt mye ny viten om denne utdødde fossilgruppen.