Svaneøgler var krypdyr som levde i havet. Dette preget hele kroppens bygning. Likevel kan vi, særlig på utformingen av kraniet, se at svaneøglene nedstammer fra landlevende krypdyr.
Som svømmende former hadde de fått en kort og bred kropp. Både skulderbeltet og bekkenbeltet var flate og bredest på buksiden. Kroppen var ellers støttet av kraftige ribbein og velutviklete bukribber som lå på buksiden mellom skulder- og bekkenbeltet. De største forandringene finner vi i svaneøglenes lemmer, som var blitt omformet til luffer. Lårbeinet var forholdsvis langstrakt, mens leggbeina var blitt stekt forkortet. Finger- og tåknoklene var nærmest firkantete og deres antall var øket vesentlig i forhold til det vi finner hos krypdyrene på land.
Sitt norske navn har svaneøglene fått fordi de fleste av dem hadde en lang, bevegelig hals. Foran på den sattet, i forhold til kroppens størrelse, meget lite hode. Hos noen få av de seneste formene var imidlertid hodet blitt både stort og langstrakt, og da var halsen ikke lenger så lang. Kraniet var gjerne nokså spinkelt bygd og hadde relativtstore kjever som var tett besatt med tenner. Hos noen av svaneøglene var særlig tennene i den fremre delen av kjevene rettet utover og må ha stått ut av munnen.
Halen var også forholdsvis lang, og det er mulig at den ytterst har hatt en liten halebrem.
Svaneøglene levde i jordens middeltid (mesozoikum) som varte fra for ca. 245 til for ca. 65 millioner år siden. Jordens middeltid deles i tre perioder; den eldste kalles trias, deretter jura og til slutt kritt. De var særlig i jura- og krittperiodene at svaneøglene var vanlige. Men som så mange andre øgletyper, døde de ut mot slutten av krittperioden.
Svaneøglene varforholdsvis store dyr: Blant de som levde i juraperioden var det ikke uvanlig at de var fra 3 til 8 meter lange. De virkelige kjempene kjenner vi fra krittperioden, som bl.a. Kronosaurus fra Australia, som hadde et hode på 2,5 meters lengde , eller Elasmosaurus som ble 13-14 meter lang og hadde en hals med 74 hvirvler.
Skjelettrester av svaneøgler er kjent fra mange steder i verden. I Norge har vi til nå ikke funnet noen svaneøglerester, men fra Svalbard er det kjent atskillige funn. I 1931 ble det på Diabasodden i indre Isfjorden funnet deler av et skjelett som omfattet den bakre del av hvirvelsøylen, bekkenet og baklemmene. Knoklene var meget sterkt frostsprengt, så før de ble samlet inn, ble de nøye fotografert og målt på funnstedet. Deretter ble de omhyggelig pakket og sendt til Paleontologisk Museum i Oslo, hvor de nå er utstilt i øglehallen.
De vanligste svaneøgleknoklene vi finner er hvirvler og finger- og tåknokler. I begge tilfeller er det lett å si at det er rester etter svaneøgler vi har funnet. Men for å si hvilken art det har vært, må man helst ha funnet kraniet, eller i hvert fall større deler av kroppsskjelettet.
Svaneøglene som levde i havet spiste fisk og andre svømmende hvirvelløse dyr. Antagelig tok de for seg av ammonittene, de skallbærende blekksprutene som var så vanlige i jordens middeltid. Som de fleste andre krypdyr må vi anta at svaneøglene la egg, og derfor må nok i alle fall svaneøglehunnene fra tid til annen ha kunnet krype opp på land. De beveget seg neppe særlig hurtig på land, antagelig omtrent som svært store seler, men tilbake i sjøen brukte de sine kraftige luffer til å nærmest "fly" gjennom vannet. Vi kan tenke oss omtrent som en pingvin, men med to sett vinger (for- og baklemmene var omtrent like store).
Marine øgler omfatter bl.a. fiskeøgler, svaneøgler og bastardøgler.
Utgravere fra NHM har gravd fram flere plesiosaurer på Svalbard.