I sedimentære avsetninger fra før silurtiden er det bare funnet fossiler av planter som må ha levd i vann. Etter det vi vet idag var landområdene helt frem til silurtiden nakne og øde, mens det i havet hadde utviklet seg et rikt plante og dyreliv.
Psilofyttene omfatter de første og enkleste landplantene vi idag kjenner. De mangler ekte blad, har en gaffelgreinet stengel og kun primitive «rotstrukturer». Meget godt oppbevarte fossile psilofytter fra Skottland (bl.a. Rhynia) viser at disse plantene hadde spalteåpninger og kutikula slik vi finner hos de nålevende landplantene.
Den eldste kjente psilofytten, Cooksonia, er funnet i avsetninger fra øvre silur. Denne planten hadde en glatt stengel med runde sporehus i enden av greinene. Disse sporehusene innehold kun en type sporer (isosporer). I devon dukker det opp flere arter psilofytter. Phunia hadde også en glatt stengel, mens Psilophyton var forsynt med små «torner». Asteroxylon hadde stengelen dekket av noe som lignet små blad. Den kunne bli opptil 50 cm høy og later til å ha vært en relativt høyt utviklet form blant psilofyttene.
I tillegg til psilofyttene er det i overgangen mellom silur og devon påvist kråkefot-planter, som bl.a. Baragwanthia. Vi kjenner også snelleplanter og bregner fra underdevon, slik at alle de viktigste gruppene av karspore-plantene fantes allerede mot midten av jordens oldtid for ca 360 mill år siden. Mot slutten av devon var mange av karsporeplantene utviklet som store trær som kunne danne skoger. De første frøplantene dukker imidlertid opp i karbon.
Karsporeplantene produserer sporer som består av kutin. Disse sporene har større sjanser til å oppbevares fossilt i sedimentene enn selve plantedelene. De tidligste funn av sporer som stammer fra karsporeplanter er fra undre silur. Opp gjennom hele silur er det bare påvist noen få «sporeslekter». Når vi så kommer opp mot overgangen til devon finner vi flere nye slekter, med en markant økning mot øvre devon. Det ser altså ut til at plantene må ha trukket på land ved grensen ordovicium/silur, og at det opp gjennom silur bare har skjedd en langsom utvikling av landplantene.
Tidlige landplanter funnet i Norge
I våre devonavsetninger er det funnet flere viktige plantefossiler. Gjennomgående er oppbevaringen av disse plantene ikke særlig god, men disse restene har likevel stor interesse.
Ytterst i Trondheimsfjorden finner vi mektige avsetninger fra mellomdevon. Særlig i Nordfjord er det funnet flere plantefossiler. Foruten den kjente Hyenia (som først ble beskrevet fra Hyen i Nordfjord) finnes også Pectinophyton og Thursophyton. En av de største psilofyttene var Thursophyton milleri som trolig kunne bli meterhøy. Den hadde en temmelig grov stengel, 0,5-1 cm tykkelse, og var kledd med hårlignende torner. Stengelen var gaffelgreinet, men noen av sidegreinene kunne se ut som sidegreiner på en noe tykkere stengeldel. Med sin differensierte bygning og betydelige størrelse hører nok denne planten til til en av de høyest utviklede typer blant psilofyttene.
Det er også funnet psilofytter i devonlag på Spitsbergen og på Bjørnøya.
Plantenes utviklingshistorie er omtalt i en egen faktaside.