Camponotus spp.
Orden: Årevinger
ROM: Hele huset
Stokkmaur er våre største maur, men kan være vanskelige å skille fra store eksemplarer av rød skogsmaur (Formica rufa). Stokkmauren har til forskjell fra denne, en rekke stive, oppreiste hår på bakkroppen. Vi har to arter av stokkmaur i Norge, Camponotus herculeanus og C. ligniperdus.
Stokkmaur er vanlige og kjent nord til Finnmark.
Stokkmaur lever i barskogsområder hvor de kan bygge bol og gnage ganger i gamle stubber og stokker. Naturlige stokkmaurkolonier anlegges også i trær som innvendig er skadet av råtesopper. De kan også angripe friske trær, men som regel er treverket infisert av råte før stokkmauren gjør sitt inntog. Etterhvert vil det dannes et nettverk av ganger inne i stokken. Mauren spiser ikke tre, men kaster flisene utenfor inngangshullene til redet. Stokkmaurens næring er bladlusekskrementer, næringsrike og sukkerholdige plantesafter som må hentes ute i naturen. Inngangshullene er ofte godt skjult, og de tilførende gangene kan gå langt under jorden. Det kan derfor være besværlig å påvise et angrep uten å se på innsiden av stokken.
Et stokkmaurangrep i hus eller hytte må tas alvorlig, fordi det etter en tid kan være fare for at bærebjelker blir betydelig svekket. Skal man bli kvitt stokkmauren, må man gå grundig til verks. Man bør finne og fjerne stokken hvor bolet og dronningen befinner seg. Får man ikke fjernet dronningen, risikerer man at kolonien flytter seg til en annen del av huset. Bekjempelse bør foretas i den varme årstiden mens insektene er aktive, og helst i samråd med et skadedyrfirma.