Orden: SAKSEDYR - Dermaptera
Familie: BREDFOTSAKSEDYR - Forficulidae
Kjennetegn
En middels stor, skinnende, kastanje- eller rødbrun brun art. Gulaktige antenner og bein og mørke dekkvinger (elytra) med lyse kanter. Flyvevingene er velutviklede, men arten flyr ikke. Lengde imago: Hann og hunn 10-15 mm. Hunnens saks er pekende bakover, mens hannens saks er større og buet, med tenner på innsida. Særlig hannens saks kan variere mye i form og størrelse, og lengden kan variere fra 2,5-8,0 mm. Tuppene på saksen berører hverandre. Arten kan skilles fra Skogsaksedyr både på saksa, og at sistnevnte art har fullstendig reduserte vinger.
Utbredelse i Norge
Dette er vårt vanligste saksedyr, og er utbredt over store deler av Sørøst-Norge. Arten går nord til Trøndelag, og det nordligste funnet er fra Hitra i Sør-Trøndelag. Den er påtruffet i følgende fylkesregioner: Ø, AK, HES, HEN, OS, BØ, BV, VE, TEY, TEI, AAY, AAI, VAY, RY, HOY, HOI, SFY, MRY, STY.
Totalutbredelse
Arten antas å ha sin opprinnelse i Vest-Palaearktis, men opptrer idag kosmopolittisk, og er utbredt over store deler av jorda, inkludert Nord-Amerika, Australia og New Zealand. Den ser ut til å foretrekke kjøligere klima, så i tropene forekommer den kun i høyereliggende områder.
Biotop
Arten finnes på en rekke forskjellige habitater fra forholdsvis åpne enger til skog. Den liker dog ikke tett skog. Ofte kommer den inn i hus, og kan da finnes i dørsprekker og kjellere. Den er avhengig av høy fuktighet, og i nedbørsrike somre opptrer den gjerne mer tallrik. Da kan man gjerne finne dyr blant annet i postkassa. Arten liker seg best i tilknytning til mennesket, og kan opptre meget vanlig i gartnerier, hager og jordbruksområder. På dansk heter de "ørentviste" og på engelsk "earwings" noe som henspeiler på at dyrene, spesiet av denne arten, kan krype inn i øregangen om natta. De fleste avfeier dette som usannsynlig, men det skal foreligge et par rapporteringer om dette fra Norge.
Biologi
Hvorvidt arten skal ha hell med avkommet, er avhengig av hvor heldig hunnen er med pleie av egg og de unge nymfene. På høsten foregår paringen, hvorpå både hunnen og hannen gjemmer seg bort i et lite hulrom gravd ut av jord. I løpet av vinteren blir hannen jag ut, og dør vanligvis kort tid etter dette. Hunnen legger 30-50 kremvite egg. Disse steller hun meget pent med og rengjør dem daglig. Triller de litt langt fra hverandre, samler hun dem sammen igjen i en haug. Egg som ikke stelles og rengjøres for jord daglig vil ikke klekke. Det hender også at en hunn kan ta over eggene til en nabo, og det er således funnet hunner med opp til 80 egg å ta hånd om. Tidlig på våren klekker eggene, og de unge nymfene blir så en tid med moren. I andre og tredje nymfestadium drar de så ut på egen hånd. Vanligvis når de voksen alder i juli. Det forekommer normalt fire nymfestadier, men noen ganger er det påvist fem. Rett etter hvert hudskifte er saksedyret helt hvitt, men etterhvert som det herder, blir det in brunfarge igjen.
Trusler
Ingen kjente.
Rødlistestatus
Nei.
Litteratur
Knaben (1943), Holst (1970), Aagaard (1972), Marshall & Haes (1988).