Helt siden kjernekraftulykken i Tsjernobyl i 1986, har tidligere forsker og professor John Edward Brittain ved Naturhistorisk museum undersøkt nivåene av radioaktiv forurensning i innsjøen Øvre Heimdalsvatn i Jotunheimen. Stedet ligger ca. 1000 meter over havet. Det ble valgt fordi Naturhistorisk museum har en feltstasjon i Øvre Heimdalen.
I løpet av disse 35 årene har nivåene av radioaktivt cesium gått nedover, men fortsatt måles det radioaktivitet i vannet, sedimentene, fisken og vegetasjonen rundt.
Tsjernobyl-ulykken er den mest alvorlige atomkraftverk-ulykken i verdenshistorien. Natt til 26. april 1986 eksploderte en av de fire reaktorene i atomkraftverket i dagens Ukraina, og enorme mengder radioaktivitet ble sluppet ut i atmosfæren.
I dagene etter ulykken førte vinden radioaktive stoffer mot Norge. Områdene nordvest på Østlandet, nord i Trøndelag og sør i Nordland fikk mest radioaktivt nedfall, siden det regnet i disse områdene i dagene etter ulykken.
Den radioaktive forurensningen ble tilført innsjøene på to måter. Det skjedde direkte gjennom nedfallet og indirekte gjennom avrenning fra terrenget og elver rundt.
Radioaktivitet i fisk
Da ulykken skjedde, var Øvre Heimdalsvatn dekket med is og snø som beskyttet ørreten i vannet. Da isen smeltet, økte radioaktivitetsnivåene i vannet.
Radioaktive stoffer ble tatt opp av krepsdyr, insektslarver og ørret. Høyeste nivå av de radioaktive stoffene cesium-134 og cesium-137 ble målt i en ørret i slutten av september i 1986. Den inneholdt 12 500 Bq/kg (becquerel per kg) våtvekt.
De påfølgende årene var det en rask nedgang av nivåene i vann, krepsdyr, insekter og ørret. Det radioaktive stoffet cesium-134 er nå brutt ned, mens cesium-137 brytes ned sakte og finnes fortsatt i naturen.
Opptak av radioaktivt cesium i fisk skjer gjennom næringskjeden, og dette er grunnen til at de høyeste nivåene i ørret først fant sted flere måneder etter nedfallet. Fra en gjennomsnittlig konsentrasjon på nesten 5000 Bq/kg våtvekt høsten 1986, gikk nivåene i ørret forholdsvis raskt ned og var under 1000 Bq/kg våtvekt i 1993.
Siden 2001 har årlig gjennomsnitt av cesium-137 i 200-300 grams ørret, variert fra 76 til 270 Bq/kg våtvekt. Til sammenligning er dagens grenseverdi for omsetning av ferskvannsfisk på 3000 Bq/kg våtvekt.
I noen forurensede områder kan man fortsatt finne ferskvannsfisk med nivåer opp mot grenseverdien. Grenseverdien for vill ferskvannsfisk er høyere enn for de fleste matvarer, som er 600 Bq/kg. Grunnen er at de aller fleste av oss spiser lite vill ferskvannsfisk. Det er ikke noen risiko forbundet med å spise vill ferskvannsfisk fra forurensede områder i dag.
Nedgangen ikke konstant over tid
Forskningen på økosystemet i Øvre Heimdalsvatn gjennom 35 år er en enestående langtidsserie, som har gjort det mulig å heve kunnskapsnivået på hva som skjer med radioaktiv forurensning i naturen.
Fram til rundt år 2000 var det en forholdsvis rask nedgang i nivåene av radioaktive stoffer i de ulike delene av økosystemet. Nivåene i ørret ble halvert med en hastighet på 3-4 år. Etter tusenårsskiftet har nedgangen gått langsommere.
– Vi ser altså av målingene at økologiske halveringstider ikke nødvendigvis er konstante over tid, sier John Brittain. – Dette er interessante funn vi har gjort som følge av at målingene har foregått over en tidsperiode på hele 35 år.
Halveringstiden betyr her den tiden den tar for konsentrasjonen av cesium-137 i ørret å bli halvert. I Øvre Heimdalsvatn økte den fra 3-4 år i de 10-15 første årene til ca. 9 år de senere årene.
Radioaktivitet også i vegetasjonen
Mesteparten av cesium-137 er nå å finne i sedimentene i innsjøen. Og vegetasjonen rundt innsjøen inneholder fortsatt radioaktivt cesium som er tatt opp fra jorda.
Når vegetasjonen visner, vil tilført plantemateriale fra nedbørfeltet bidra til økt mengde radioaktivt cesium i innsjøen. Dette blir igjen tatt opp i næringskjeden og ender opp i ørreten.
Slik sirkulerer forurensningen i vannet. Dette er årsaken til at nedgangen i mengde radioaktivt cesium i ørret går mye saktere enn de første tiårene etter ulykken.
I sin overvåking har ikke Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet sett noen negative effekter for livet i elver og innsjøer ved de nivåene av radioaktiv forurensing som finnes i Norge.
Større forståelse - bedre forvaltning
Med utgangspunkt i feltstasjonen i Øvre Heimdalen har forskere studert økosystemer i høyfjellet siden 1950-tallet. I 1986 viste det seg at vannet lå i et av områdene i Norge som fikk størst nedfall fra Tsjernobyl-ulykken.
– Slik var det mulig å foreta banebrytende studier av radioaktivitet i et naturlig økosystem. Dette var viktig for å forstå hva som skjer med radioaktive stoffer i naturen. Det har også bidratt til å utvikle forvaltningsmodeller og til en bedre forvaltning av fremtidige radioaktive utslipp, sier John Brittain.
Prosjektet har fått økonomisk støtte fra Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA), gjennom program for overvåkning av radioaktiv forurensning i norske landområder og ferskvannssystemer, som er finansiert av Klima- og miljødepartementet. Norges forskningsråd, Nordic Committee for Nuclear Safety Research (NKS), International Atomic Energy Agency (IAEA) og EUs Nuclear Fission Safety Programme har også gitt betydelige økonomiske bidrag til forskningen.