 Leirskifer med lag av lyse kalkboller. Lagene heller ("faller") mot venstre i bildet |
 Nærbilde av leirskifer med spredte kalkboller. Her kan vi se hvordan skiferen har smuldret opp i små biter på grunn av tett oppsprekning |
 Rundsva som viser at isbreen en gang har glidd over dette område i retning fra nord til sør. (Fra venstre til høyre i bildet |
Stopp ved en skjæring bak transformatorstasjonen på nordsiden av gjerdet mot småbåthamna . Her er en mørk, oppsprukket leirskifer med enkelte kalkknoller. Lagene er blant de eldste på Hovedøya og skriver seg fra midtre ordovicium (tidligere kalt Etasje 4b-alfa, nå Arnestad-formasjonen). Er man heldig, kan man finne noen fossiler, f. eks. sjøliljestilker.
Legg merke til en tett oppsprekning som går skjevt på lagdelingen (vist ved spredte lag og knoller av kalkstein). Den tette oppsprekningen gjør at skiferen blir sterkt utsatt for mekanisk forvitring, og derfor gir den gir et belte av lavt land over øya.
Fortsett langs Småbåthavna i retning klosterruinene. Titt mot havna og legg erke til et skjær med en slakk, jevn side mot nord og en opphakket side mot sør. Dette er et eksempel på rundsva, dannet under isbreen da den skurte over berggrunnen under siste istid. Da isbreen smeltet og trakk seg tilbake til Oslo, var landet fremdeles presset ned av istyngden, og havet rykket inn. For ca. 9800 år siden rakk det opp til en høyde på omkring 220 meter. Vi står derfor på det som var bunnen av en over to hundre meter dyp fjord for ni til ti tusen år siden!
Hva kunne du ha sett, tro, dersom du hadde vært en flyndre på bunnen av fjorden her den gang? Kanskje en mengde isfjell som drev sørover fra isbremmen oppe ved Oslo? Kanskje en hval og en flokk sel innimellom isfjellene? Eller kanskje en veidemann i skinnbåt som hadde tatt seg hit fra de isfrie områdene lengre sør?
Kanskje du kan tegne noe av dette i et landskap med isbreen og fjorden?