Det finnes forskjellige typer av skjell hos beinfisk, men alle er bygget av beinvev. Det er utformingen av skjellenes ytre overflate som varierer.
Piggfinnefisk
Piggfinnefisk-Acanthodii-er de eldste beinfiskene. På buken hadde piggfinnefiskene foruten bryst-og bukfinner opptil 6 par med små finner. I forkant av finnene hadde piggfinnefiskene en kraftig pigg som stivet av finnene. De fleste piggfinnefiskene var små, fra 4-30 cm lange. Men noen få var opptil 2 m lange. Disse hadde 30-40 cm lange pigger, som piggen til Gyracanthus. Huden til piggfinnefiskene var dekket av små, tykke, glinsende skjell. Kroppsformene og de store øynene viser at de var aktive svømmere og spiste fisk og andre sjødyr. De eldste piggfinnefiskene er kjent fra silur. De var tallrike i devon og karbon og døde ut i perm.
Viftefinnefisk
Viftefinnefisken-Actinopterygii- hører til beinfiskene. De eldste viftefinnefisk er kjent fra devon. Allerede tidlig i deres utviklingshistorie fantes det mange forskjellige former av viftefinnefisk tilpasset varierende ernæring og levesteder. Dette har fortsatt gjennom hele deres ca 400 millioner år lange historie frem til i dag. Viftefinnefisk lever både i havet, elver og innsjøer. I dag er finnes ca. 25 000 forskjellige arter av viftefinnefisk fra bittesmå former til kjemper på mange hundre kilo. Tegningen til høyre og venstre viser omrisset av noen viftefinnefisk som finnes i dag. De er ikke avbildet i samme målestokk. I begynnelsen av jordens middeltid fremkom viftefinnefisk med korte kjever. Hos de fleste var kroppen dekket av tynne skjell eller de helt manglet skjell. Halefinnen var blitt symmetrisk og de parrete finnene var hos mange rykket fremover mot svelget. Denne gruppen kalles Neopterygii og er i dag fullstendig dominerende. De mest primitive viftefinnefisk hører til gruppen Chondrostei. Deres langstrakte kropp var dekket av tykke, glinsende skjell. Bryst-og bukfinner var festet på kroppens bukside. Den øvre halvparten av den asymmetriske halefinnen var skjelldekket. Kjevene var lange og tett besatt med tenner.
Lungefisk
Lungefisk-Dipnoi-hører til beinfiskene. De lever i vann og puster med gjeller. Men som navnet sier har lungefisk også utviklet lunger. Derfor kan de i perioder oppholde seg på land og puste i luft.
I begynnelsen av devon for ca. 400 millioner år siden, finner vi de første rester av lungefisk. Senere i devon og karbon var lungefiskene forholdsvis talllrike. Men etter hvert ble det stadig færre forskjellige typer og i dag er det bare tre slekter av lungefisk. I lungefiskenes kroppsbygning er det forbausende liten variasjon i løpet av deres 400 millioner år lange utviklingshistorie.
Lungefisk har parret bryst-og bukfinner som er lange, smale og bevegelige. Disse har et kraftig indre skjelett og består av et stort antall knokler. De fleste lungefisk mangler tenner langs kjevekantene. Til gjengjeld har de utviklet store tannplater som fungerer som et kraftig knuseapparat.
Det finnes bare tre nålevende slekter av lungefisk, og alle lever i ferskvann. De finnes nord i Syd-Amerika (Lepidosiren), Sentral-Afrika (Protopterus), Nordøst i Australia (Neoceratodus).
Den afrikanske lungefisken Protopterus har foruten gjeller også lunger. Huden er dekket med små skjell. Bryst-og bukfinnene er omformet til tynne tråder. Gatt-og ryggfinnene danner sammen med halefinnen en brem rundt den bakre delen av kroppen. De afrikanske lungefiskene graver seg i tørkeperioder ned i bakken. Her oppholder de seg i trange hulrom, og puster da med lunger.
Kvastfinnefisk
Kvastfinnefisk-Crossopterygii- hører til beinfiskene. De har kvastformete, parrete finner med kraftig skjelett. En gruppe av kvastfinnefisk hadde indre nesekanal som gikk fra neseåpningen til ganen. De kunne trekke inn luft ved å stikke snuten opp over vannflaten.
De fleste kvastfinnefiskene hadde et kraftig forbenet skjelett. Kroppen var dekket av store, glinsende skjell som lå over hverandre som takstein. Kvastfinnefiskene var rovfisk. Deres kjever var tett besatt med mange små tenner og en del større hoggtenner
Kvastfinnefiskenes utvikling starter i begynnelsen av devon for ca. 400 millioner år siden. Tidlig ble kvastfinnefiskene delt i to grener:
- Rhipidistia. De var vanlig i devon og karbon men døde ut i perm. Mot slutten av devon hadde Rhipidistia gitt opphav til amfibiene.
- Actinistia. Hit hører den eneste nålevende kvastfinnefisken Latimeria.
Latimeria chalumnae lever på 3-400 meters dyp ved Komorøyene og utenfor Indonesia i Det indiske hav. Latimeria blir mellom 1,2 og 1,6 meter lang og kan veie opptil 80 kilo. Kroppen er dekket med store, tykke skjell. Brystfinnene er meget bevegelige. Det første eksemplaret av Latimeria ble funnet i 1938 ved East London på østkysten av Sør-Afrika. Den ble en stor sensasjon, fordi man inntil da hadde trodd at kvastfinnefiskene var utdødd.
Egget til Latimeria er ca. 9 cm i tverrmål. Det er det største fiskeegget vi kjenner til. De befruktede eggene gjennomløper fosterutviklingen inne i Latimeria-hunnen organisme. Ungene er ca. 30 cm lange når de blir født. De ligner de voksne formene, men har en spesiell forlengelse av halefinnen. Det er funnet fossiler av små kvastfinnefisker med helt tilsvarende halefinne. Dette tyder på at disse fiskene også i eldre perioder fødte levende unger.