Latimeria er den eneste nålevende representant for kvastfinnefiskene.
Det første eksemplaret: I begynnelsen av 1939 ble det meldt gjennom verdenspressen at det i Desember året før var fanget en levende kvastfinnefisk utenfor østkysten av Syd-Afrika-Sambandet. Blant zoologer og paleontologer verden over ble meldingen møtt med enorm interesse, fordi man intil da hadde regnet med at de siste kvstfinnefiskene døde ut ved slutten av Krittperioden for ca. 65 millioner år siden.
Kvastfinnefiskene
Kvastfinnefiskene (Crossopterygii) er ekte beinfisk og før 1938 var de bare kjent fra fossile former. De første representantene for kvastfinnefiskene dukket opp i begynnelsen av Devonperioden for ca. 350 millioner år siden. Både sitt norske og latinske navn har denne gruppen fått fordi skjelettet i deres parrete finner har form av en kvast. Kvastfinnefiskene har aldri vært noen tallrik fiskegruppe, flest av dem treffer vi på i annen halvdel av jordens oldtid (Paleozoikum). Den gang eksisterte det to grupper av kvastfinnefisker. Den ene, Rhipidistia, holdt til i ferskvann og deres største utviklingsmessige betydning ligger i det faktum at det var fra denne gruppen de første landvirveldyrene, Amfibiene, utviklet seg. Selv døde rhipidistiene ut ved slutten av Permperioden (ca. 250 millioner år siden). Den andre gruppen, Coelacanthini, oppstod også i ferskvann, men vandret etter hvert ut i havet. Her klarte de seg adskillig lengre. Fossile funn ga oss grunn til å anta at det var først mot slutten av Krittperioden at denne andre gruppen av kvastfinnefisk døde ut. Imidlertid var en del av coelacanthfossilene fra jordens middeltid (Mesozoikum) så vel bevart at vi kjente deres kroppsbygning særdeles godt. Det var også funnet flere ganske små eksemplarer med avtrykk av plommesekken bevart, og man mente derfor at dette måtte være ennå ufødte fostre.
Blåfisken – Latimeria chalumnae
Det var derfor forståelig at det virkelig var en sensasjon da det ble kjent at det ennå fantes levende kvastfinnefisk. Det første eksemplaret kom inn til det naturhistoriske museet i East London, en mindre by på sørøstkysten av Sør-Afrika. Konservatoren her, frøken M. Courtenay-Latimer, ble med en gang hun så fisken meget nysgjerrig over hva det kunne være. Hun mente ganske riktig at hun aldri tidligere hadde sett noe som lignet på dette eksemplaret.
Det var varmt i været og fisken luktet forferdelig. For å få bevart skjelettet og den skjellkledde huden ble de indre organene fjernet og dessverre kastet. Samtidig tok konservatoren kontakt med den kjente fiskeeksperten J. L. B. Smith. Allerede den lille tegningen Courtenay-Latimer hadde laget fikk dr. Smith til å lure på om det virkelig kunne være en kvastfinnefisk, og hans antagelser ble fullt ut bekreftet da han etter hvert fikk studere selve eksemplaret. Men hvor fortvilende var det ikk at de indre organene var gått tapt. Det var faktisk ikke stort mer igjen av den første nålevende kvastfinnefisken enn det amn allerede kjente fra fossile former. Dr. Smith beskrev selv den nye fisken og gav den slektsnavnet Latimeria til ære for konservator Courtenay-Latimer som hadde oppdaget og tatt vare på det første eksemplaret. Dr. Smith organiserte etter hvert en storstilet leting etter flere kvastfinnefisk, og i desember 1952 dukket et nytt eksemplar opp ved Komorene, en øygruppe rett nord for Madagaskar. Det viste seg at dette var Latimerias virkelige tilholdssted, og til nå er det fisket bortimot 100 individer, både hunner og hanner. Selv om Latimeria er en dyphavsfisk som lever på flere hundre meters dyp, ble det klart at befolkningen på Komorene kjente til fisken, som de av og til fikk på snøre. De hadde spesielt lagt merke til dem fordi de hadde slik vakker blå farge og var så usedvanlig fettrike.
Latimerias bygning
Tegningen av Latimeria viser tydelig flere av de spesielle bygningstrekk denne fiskegruppen har. For det første er kroppen og finneskaftene dekket av store skjell som ligger taksteinslagt over hverandre. På figur 6 ser vi et slikt skjell - hele den glatte, lyse delen ligger under de andre skjellene, bare den mønstrete biten er synlig. For det annet har de parrete finnene en ganske spesiell utforming. Vi sier de er kvastformete fordi de inne i finneskaftet haret kvastformet skjelett som består av flere knokler som er leddet mot hverandre. Denne dlen av finnen er omgitt av muskulatur og ser nesten ut som lemmer hos landvirveldyrene. Ytterst har imidlertid disse finnene en hudbrem, finnebremmen, som er støttet av finnestråler. Det er bare første ryggfinne som ser ut som en "vanlig" fiskefinne, ellers er både analfinnen (gattfinnen) og den andre ryggfinnen kvastformete. Halfinnen har sin spesielle form med en liten ekstra flik som stikker frem midt på, noe vi ikke finner hos andre fiskegrupper.
Alle Latimeria-eksemplarene har blitt omhyggelig målt og veiet, og det viser seg at de voksne individene er mellom 1,2 og 1,6 meter lange og vekten varierer fra ca. 30 kg til ca. 80 kg. Vanligvis er hunnene de største og tyngste. Hos Latimeria er for øvrig skjelettet vesentlig bygget av brusk og i hodeskallen opptar hjernen bare en liten del av plassen, resten er fylt opp med fettvev. Hjernen har imidlertid relativt større storehjerne enn hos andre fiskegrupper. Latimeria er tydelig en rovfisk og har en stor, vid munn ett besatt med kraftige tenner. Fordøyelseskanalen fremviser ellers en merkelig blanding av bygningstrekk som vi dels kjenner fra andre beinfisk og dels er typisk for haiene.
Forplantningen
Noe av det mest interessante som er kommet frem om blåfisken i de senere år er at den kaster levende unger. Det viste seg nemlig at en stor hunn som var fisket i Desember måned og som var blitt sendt til det naturhistoriske museet i New York, inneholdt fem fullt utvokste unger, hver omtrent 30 cm lange. Allerede noen år tidligere hadde man fisket en hunn, også i Desember, som inneholdt 19 egg. Det største var ca. 9 cm i diameter og er faktisk de største fiskeegg vi overhodet kjenner. Det er således klart at Latimeria må ha indre befruktning og antagelig lang fosterutvikling, minst et år.
Latimeria frembyr i det hele tatt en eiendommelig sammenblanding av bygningstrekk som dels er kjent hos haiene (bruskfisk), dels hos andre beinfisk og dels hos høyere, firfotige landvirveldyr. Studier av Latimeria har gitt oss mange interessante data. Nye funn fra havormådene utenfor Indonesia og videre undersøkelser av allerede kjente eksemplarer vil sikkert bidra til å bl.a. klarlegge en av de viktigste etapper i virveldyrenes utvikling, nemlig overgangen fra gjelleåndende, vannlevende former (fisk) til firfotige former som ånder med lunger og beveger seg på land.
Faktasider om tidlige fisk:
Urfisk fra Norge
Beinfisk
Bruskfisk
Kvastfinnefisk - Latimeria
Lungefisk
Placodermer - devonfisk