Av alle klasser av virveldyr som har eksistert eller fremdeles finnes, er det bare to som er fullstendig utdødd. Den ene er klasse Placodermi som omfatter en stor gruppe forskjelligartede fisk. De er kjent fra slutten av silur og gjennom hele devon. Når vi sier at denne klassen er utdødd, betyr dette at ikke bare er alle de forskjellige ordener av placodermer forlengst forsvunnet, det finnes heller ikke noen senere former som har utviklet seg fra disse fiskene.
 |
 |
Hvordan var placodermene bygget? Navnet betyr platehudete og henspiller på at de hadde et ytre panser av bein. Da langt de fleste medlemmene av denne klassen hørte til arthrodirene orden Arthrodira begynner vi med beskrivelse av disse (figur 1). På norsk kalles de panserhaier og deres viktigste kjennetegn var at de hadde et indre skjelett av brusk, mens de utenpå hadde et panser som dekket hodet og fremre delen av kroppen.
Panseret var bygget opp av en rekke beinplater som tilsammen dannet et hodepanser og et kroppspanser (figur 2 og 10). Det var leddforbindelse mellom de to panserdelene, slik at de kunne bevege seg noe i forhold til hverandre. Bakenfor kroppspanseret var huden enten skjellkledd eller naken. Som navnet panserhaier antyder var disse fiskene i slekt med haiene. Typisk for haiene er at deres indre skjelett består av brusk. Brusk er et av virveldyrenes hårdvev, men det inneholder mer organisk materiale enn bein. Derfor råtner skjelettdeler av brusk relativt fort og har mindre sjanser til å bli bevart fossilt enn bein. Vi finner bare unntaksvis at det indre skjelettet til placodermene er blitt bevart. Men hos noen panserhaier var hulrommene i det indre skjelettet som omga hjernen, hjernenervene og deler av skulderbeltet, kledd med tynne beinlag. Når panserhaiene døde, råtnet hjernen og nervene fort opp. Men hulrommene etter dem ble stående åpne på grunn av de fine beinflatene. Deretter ble hulrommene fylt med sediment som etterhvert herdet til stein. Når vi så etter 350-400 millioner år finner disse fiskene kan vi i enkelte tilfeller preparere frem hjernehulrommet og hvor nervene har gått og sanseorganene har ligget. Det er ikke minst slike studier som har klarlagt slektskapet mellom panserhaiene fra devon og de ekte bruskfiskene som også finnes i dag og som omfatter haier, rokker og havmus.
De fleste panserhaiene hadde store øyne, ofte omgitt av en ring med små knokler. Munnen var støttet av velutviklede over- og underkjever. Panserhaiene hadde ikke direkte tenner, men noen kraftige beinplater som satt langs kjevekantene og fungerte som tenner (figur 2). Disse platene ble etterhvert slitt ned. Da fortsatte panserhaiene å tygge på selve kjevekantene slik at disse tilslutt kunne bli ganske smale.
 |
 |
Kroppen bakenfor kroppspanseret var enten naken eller dekket med skjell (figurene 1 og 3). De hadde en ryggfinne og en gattfinne. Halefinnen var asymmetrisk. Den øverste fliken var størst og var støttet av virvelsøylen og et eget finneskjellet. Alle panserhaiene hadde to par parrete finner brystfinner foran og bukfinner lengre bak. Disse finnene leddet henholdsvis mot skulderbeltet og bekkenbeltet. Skulderbeltet lå like bak eller delvis under kroppspanseret og besto både av bruskdannelser og ytre beinknokler. Bekkenbeltet var bare en plate av brusk som lå i kroppsmuskulaturen lengre bak.
I løpet av de ca. 70 millioner år placodermene eksisterte skjedde det mange forandringer med dem. For det første splittet de opp i minst 9 eller 10 forskjellige ordener. Den ordenen som omfattet langt det største antallet forskjellige former var som nevnt arthrodirene. De alene svarte for omtrent 70% av alle de platehudete fiskene. De fremviste en veldig variasjon både i størrelse og bygning, fra ganske små former som levde blant korallrevene til kjempeformen Dunkleosteus fra slutten av devon som kunne bli fra 6 til 9 meter lang, og var sin tids absolutt største virveldyr. Et annet trekk som kjennetegnet arthrodirene var at det stadig ble utviklet nye former, samtidig som mange av de eldre forsvant. Totalt sett er det til nå beskrevet mer enn 200 slekter av panserhaier og vi sier de hadde en hurtig utvikling. Og likevel mot slutten av devon forsvant alle arthrodirene. Fossilmaterialet viser at de eldste formene hadde et større og tyngere panser. Etterhvert ble panserene tynnere og lettere og ikke minst dekket kroppspanseret en stadig mindre del av kroppen.
 |
 |
De resterende 7-8 ordener av placodermer ble aldri særlig tallrike. Felles for dem alle var at de hadde forskjellige former for panser som dekket hodet og deler av kroppen. Noen av gruppene viste større eller mindre grad av tilpasning til å leve på bunnen. Mest typisk i så henseende var Gemuendina hvor bryst-finnene var sterkt utvidet og minnet mye om forholdene hos rokkene i dag (figur 6). Også Lunaspis hadde et sterkt avflatet hode og brede pigger som støttet de flate brystfinnene (figur 7). Derimot hadde den flate Phyllolepis bare en stor plate med kraftig stripemønster som dannet ryggsiden av panseret. Det merkeligste var likevel at det ser ut til at den manglet øyne (figur 8). |
|
 |